Euonymus latifolius SALUTT®E (‘Eplsal’)

Spesielle kvaliteter:

Alle arter av Euonymus setter kapselfrukter som har god fargekontrast mellom de rødlige kapslene og frøene som er dekket av en oransje arillus. Om høsten får alpebeinved særlig stor prydverdi, både på grunn av bladverkets svært gode høstfarge og de fargerike fruktene. Plantene kan enkelt stammes opp til små trær.

Botanisk beskrivelse:

Beinvedslekta (Euonymus) tilhører frøfamilien (Celastraceae) og omfatter mer enn 170 arter av løvfellende eller alltidgrønne, opprette, nedliggende eller slyngende er og trær. Den er representert i alle verdensdeler. Arten E. latifolius regnes av enkelte botanikere som en under art av E. europaeus. Den er en løvfellende, opptil 3-4 m høy eller et opptil 5 m høyt tre med lange, strake greiner.

Kvist og greiner er som regel 4-kantet, monopodial og har smale, brune korkvinger eller korkstriper som løper ned fra bladarrene. Unge kvister er grønne og beholder denne fargen i et par år. Margen er tett, rund til kantet og liten. Vinterknoppene er smale og tilspisset, opptil 12 mm lange, blanke og brune, mens vinterkvisten kan være brunfiolett. Bladarrene er halvsirkelformet eller ovale. Bladene sitter motstilt, sjelden skruestilt og er snaue, enkle og fintannet. De er større enn hos E. europaeus, ofte 8-12 cm lange, omvendt eggformet til elliptiske og tilspisset. Bladene er mørkgrønne om sommeren og får sterke høstfarger i rødt. Bladskaftet er 4-15 mm langt og har en fure på oversiden.

Blomstringen kommer i juni. Blomstene er én- eller tokjønnet og sitter 4-12 sammen i kvaster med opptil 7,5 cm langt skaft. De er små og lysgrønne. Hver blomst består av et 5-lappet beger, 5 vanligvis helrandete kronblader festet under en nektarskive, 5 pollenblader og et fruktemne med kort griffel. Plantene er som regel selvsterile. Fruktsamlingen sitter på et langt skaft. Fruktene er 4-5-rommete, opptil 2,5 cm brede, rosarøde kapsler som åpner seg ved modning om høsten. Hvert rom inneholder 1-2 hvite frø omsluttet av en oransje arillus. Fruktene er giftige og har bitter smak.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Mellom- og Sørøst-Europa samt i Vest-Asia.

Vokseplass:

Beinved trives i et bredt spekter av jordtyper, og plantene er tolerante overfor tørke og skygge. Men i skygge kan plantene få liten fruktsetting og dårligere høstfarger.

Bruksområde:

Alpebeinved egner seg i rabatter sammen med andre løvfellende planter. I vekstsesongen er plantene nokså anonyme, men om høsten får plantene stor prydverdi. Dersom plantene blir stammet opp fra de er unge, kan de bli attraktive, små trær.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Vi kan regne med herdighet som for E. europaeus, det vil si til sone 6.

Skjøtsel:

Alpebeinved tåler beskjæring godt. Rotsystemet er tett og svært findelt. Det gjør at vi kan flytte ganske store planter med hell, men også at det kan være vanskelig å etablere andre planter i nærheten av godt etablerte beinvedplanter. Fra røtter som ligger grunt eller blir kuttet, kan det bryte nye skudd.

Sykdommer og skadedyr:

Arten er villig, nøysom og lite plaget av sykdommer. Hos oss forekommer enkelte år kraftige angrep av svarte bladlus i skuddtoppene. Det kan sette plantene noe tilbake, men er sjelden særlig alvorlig. I sørligere områder lider plantene ofte under angrep av spinnmøll (Hyponomeuta sp.) om våren. Larvene kan ribbe plantene for bladverk og lager et gråhvitt spinn, men plantene bryter som regel med nye blader etter at angrepet er over.

Opprinnelse:

Kultivaren er hentet fra en plante i parken ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås. Denne planten har utmerket seg med svært sterke høstfarger gjennom mange år. Opphavet til planten er ikke kjent, men den ble plantet i parken i 1978.

Formerings- og produksjonsmåte:

Artene blir formert med frø som trenger en vinters kjøling. Kultivaren blir formert med halvmodne sommerstiklinger. Plantene blir produsert og omsettes i kar.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Alpebeinved finnes allerede naturalisert i kratt og skog noen steder i lavlandet på Østlandet og langs kysten til Bergen, gjerne på steder med kalkholdig berggrunn. Arten er tilpasset frøspredning med fugler. Den har et potensial for spredning til naturen, men vil trolig opptre sporadisk og uten å utgjøre noen stor trussel mot etablert vegetasjon. Kultivaren kan være selvsteril, men vil sannsynligvis kunne krysse seg med nærstående individer av E. latifolius og E. europaeus.

Andre forhold av betydning for bruk:

Veden hos beinved er lys. Den er svært hard og har vært nyttet til treskjæring og forseggjorte dreiearbeider som deler av urverk, sjakkbrikker, håndteiner, kniplepinner og skjeer. Et annet norsk navn på arten er «spole» (jfr. det engelske navnet «spindle tree»). Virke som brennes til trekull, skal gi godt tegnekull.