Salix euxina TRYGVE® E (’Bullata’)

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren er et middels stort tre med særpreget, rund kroneform og mørkegrønt, glinsende bladverk. Den er mindre utsatt for soppsykdom enn de fleste andre typer pil.

Botanisk beskrivelse:

Pileslekta (Salix) tilhører pilefamilien (Salicaceae) og omfatter om lag 500 arter av særbo, bladfellende trær og busker med smale blader (pil), eller nokså brede blader (selje), og krypende til opprette busker (vier). Den har representanter på alle kontinenter unntatt Australia. 23 arter regnes som viltvoksende her i landet. I tillegg kommer innførte arter, underarter og om lag 100 naturlige hybrider. Slekta er delt i tre underslekter. Skjørpil (S. euxina I.V.Belyaeva) hører til underslekta Salix og blir en stor busk eller et 5 til 12 meter høyt tre. Arten er rasktvoksende, har ofte sterkt forgreinet krone og skjørekvist- og greinfester. Kultivaren S. euxina ‘Bullata’ (syn. S. fragilis f. bullata, S. fragilis f. sphaerica Hryniewecki & Kobendza) utvikler en tettvokst, nærmest rund krone, etter hvert på en kvistfri stamme. Trær av kultivaren kan bli 8-10 meter høye med 4-5 meter bred krone.

Hos eldre trær er barken furet, med lange, uregelmessige, flate barkåser. Årsskuddene er først grønne, men de får olivengrå farge mot slutten av første vekstsesong. Kvistene er skjøre og uten behåring. Vinterknoppene har ett knoppskjell og er små, olivengrønne til brunlige og nærmest uten hår. Kvisten er sympodial og rund med rund marg. Bladene sitter spredt langs skuddet og er enkle. De er 6-15 cm lange, smalt lansettformet, jevnt og langt tilspisset og med avrundet bladgrunn. Bladskaftet er om lag 5 mm langt, og ørebladene er skjevt hjerteformet. De fleste faller ofte tidlig av. Bladene er helt uten behåring, og bladranden er ujevnt grovtannet. Oversiden er blankt mørkegrønn, mens undersiden er grålig grønn. Ved bladgrunnen i overgangen mot bladskaftet finnes ofte, men ikke alltid, tydelige, gråbrune kjertler. Nervaturen er mer markert enn hos for eksempel S. pentandra. Særlig er nerver av tredje orden, forbindelsene mellom sidenervene, tydelige på bladundersiden.

Skjørpil blomstrer samtidig med løvsprett, men kultivaren blomstrer svært sjelden og setter trolig ikke frø.

Naturlig utbredelse:

Avarten med busker og trær med kompakt krone er særlig kjent fra det karelske neset, grenseområdet mellom Finland og Russland, som i dag er en del av Russland.

Vokseplass:

I naturen vokser avarten i våtmarksområder. Arten trives med jevn fuktighet og klarer seg bra på tunge jordarter. Salix-arter er lyselskende, og for å beholde symmetrisk kroneform, må trærne ikke skygges på noen side. Vi finner flere Salix-arter som pionérplanter i naturen.

Bruksområde:

Kultivaren nyttes som et frittstående, én- eller flerstammet tre, i trerekker eller leskjermer. Til vindskjerming må plantene plasseres tett. Pil kan også plantes i grupper i en park, på en rasteplass eller i et veianlegg. Valget av Salix-arter til grøntanlegg må gjøres med omtanke. Mange har kraftig rotsystem, som oftest ligger grunt, men en del røtter vil søke ned i drensrør. Trærne vokser ofte raskt, og greiner og stammer kan lett brekke i vindutsatte områder. Piletrær blir sjelden 100 år gamle, ofte går det bare om lag 70 år før brekkasjer begynner å utgjøre en risiko for omgivelsene.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Kultivaren er robust og villig. Den regnes som vinterherdig til sone 6 i innlandet og sone 7 langs kysten. Fra Sverige oppgis det at plantene utvikler seg bedre i Nord- og Midt-Sverige enn i sør. De eldste trærne i parken ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet mer enn sytti år gamle, plantet i 1944.

Skjøtsel:

Uten beskjæring blir plantene tette busker, men dersom vi stammer dem opp de første årene, får vi trær med den karakteristisk krona. Av og til setter plantene ett eller noen få kraftigere skudd. Disse bør skjæres tilbake, slik at krona beholder sin symmetriske form. Etter hvert dør de nederst greinene, krona blir bredere, og trærne får markert stamme. Trærne tåler kraftig tilbakeskjæring men mister da noe av sin egenart i en periode.

Sykdommer og skadedyr:

Skjørpil og nærstående arter er utsatt for greinbrann forårsaket av soppen Drepanopeziza sphaeroides. Kultivaren ser ut til å være mer motstandsdyktig enn hvitpil med hensyn til greinbrannsopp.

Opprinnelse:

Planter av skjørpil med denne kroneformen er omtalt i Sverige allerede i 1785. Den tyske planteskolen Späth oppformerte og spredte slike trær fra 1906. På finsk kalles denne avarten av skjørpil for Terijoki-pil. Det skyldes at treslaget særlig er kjent fra det karelske neset, som tidligere var en del av Finland. Her er det større forekomster, noe som kan bety at trær som finnes på markedet, kan tilhøre flere kloner med likt utseende. Stiklingsmateriale fra naturforekomster kan være innført flere ganger, og på 1970-tallet ble det importert trær fra Finland. Til den utvalgte klonen blir mormateriale hentet fra Sagaplant.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivaren er enkel å formere med stiklinger. Vanligvis brukes kviststiklinger som skjæres om høsten, lagres fuktig og stikkes om våren. Stiklingene kan variere i størrelse fra små og urteaktige til meterlange deler av greiner eller stammer. Det er også enkelt å få røtter på sommerstiklinger. Plantene blir produsert og omsatt i konteinere. Større eksemplarer blir omsatt som klumpplanter.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Arten skjørpil er ifølge Forskrift om fremmede organismer forbudt å importere, selge og sette ut. Men ettersom kultivaren høyst sannsynlig ikke er i stand til å formere seg seksuelt, er det gitt unntak for denne. Hageavfall er imidlertid en potensiell kilde til forvilling, så avfall etter beskjæring må leveres til kompostering og ikke dumpes i naturen. Hageavfall på avveie kan gi opphav til nye planter på uønskede steder.