Spesielle kvaliteter:
Blåleddved er tettvokste er med røde årsskudd og friskt grønne blader tidlig i sesongen. Varieteten dunleddved har kompakt, lav vekstform og blir bredere enn høy. Den vil kunne egne seg som markdekker, som Skråning, i as og som en lavtvoksende solitærplante. I Canada er det valgt ut sorter til bærdyrking, og Njøs næringsutvikling er i gang med utvalgsarbeid til samme formål her i landet.
Botanisk beskrivelse:
Leddvedslekta (Lonicera) tilhører kaprifolfamilien (Caprifoliaceae) og
omfatter om lag 180 sambo arter av løvfellende, sjelden alltidgrønne er, små trær, slyngplanter og krypende planter på den nordlige halvkule. Slekta deles i to under slekter, og L. caerulea hører til under slekta Chamaecerasus – leddved, som omfatter opprette eller slyngende er der blomstene sitter parvis, sjelden enkeltvis. Arten er en opprett, mangegreinet, opptil 2 m høy, løvfellende .
Barken på toårige og eldre greiner flakner av. Modne årsskudd har vanligvis ekte endeknopp, brunrød bark og tett marg. De rødbrune vinterknoppene er smale, spisse og står nærmest vannrett ut fra kvisten, ofte i 3-4 par ved hvert nodium; overhovedknoppene sitter 1-3 par såkalte seriale biknopper. Hovedknoppene bryter tidlig. Middeldato for knoppsprett i Ås er 28. april, men den kan forekomme allerede tre uker tidligere eller om lag to uker seinere. Årsskuddene er rødlige og svakt håret. Bladene sitter motstilt, av og til tre i krans på kraftige skudd. De er enkle og helrandet. Bladene er 2-8 cm lange, ovale til omvendt eggformet og svakt tilspisset. De er blågrønne og dunhåret. Øreblader mangler. Bladene får fin, gul høstfarge.
Blomstringen kommer vanligvis i mai. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 11. mai men tidspunktet kan variere fra omkring 20. april til 1. juni. Blomstene er lysgule, sidestilte, oversittende og finnes parvis på om lag 1 cm lange skaft. Hver blomst har fem begerblader. Krona er rørformet, svakt énsymmetrisk og om lag 1,5 cm lang. Blomstene har fem pollenblader, som stikker ut av krona, samt en lang griffel. De to fruktknutene er omkranset av forblader og blir hver til et ovalt, mørkblått og dogget bær som kan modne allerede fra midten av juni. Alle artene blir regnet som svakt giftige, og særlig er bærene fristende for barn. Men varieteten skal, slik det botaniske navnet tilsier, ha spiselige bær.
Naturlig utbredelse:
Arten finnes viltvoksende i de nordøstlige delene av Europa, Nord-Asia, samt fjellområder i Øst-Europa og Pyrenéene. Vi regner den som naturalisert flere steder på Østlandet, mens den forekommer mer sporadisk langs kysten. Arten er variabel og blir inndelt i under arter og/eller vareteter. Krüssmann (1977) deler arten i sju varieteter basert på geografisk opprinnelse, knoppstilling, behåring, blad- og fruktform. (Wikipedia oppgir ni varieteter.) L. c. var. edulis med dunhårete blader finnes viltvoksende i Tibet og de østlige delene av Sibir.
Vokseplass:
Arten finnes i naturen på moldrik jord, gjerne i løvskog eller kratt. Den er imidlertid tolerant med hensyn til jordbunnsforhold, vokser bra på næringsfattig sandjord og er robust i vind.
Bruksområde:
Dunleddved har tett vekst og kan egne seg som markdekker. Arten tåler en del skygge. Verdien ligger i vekstformen og det tidlige bladverket om våren. Blomstringen er av liten betydning, ettersom blomstene er små og bleke. De blå fruktene kan ha en viss prydverdi, men erfaringer så langt tyder på at varieteten setter få frukter.
Vinterherdighet og klimatilpassing:
Utvalgte kultivarer av blåleddved regnes som vinterherdige til sone 8. Frøkilden til varieteten stammer imidlertid fra kystklima, og inntil en har høstet mer erfaring bør en begrense planting til sone 5-6 her i landet. Den største faren for overvintringsskade ligger i tidlig knoppbryting og påfølgende frostepisoder om våren.
Skjøtsel:
Dunleddved har intet særlig skjøtselsbehov. Eldre planter vil trolig trenge fornyingsskjæring.
Sykdommer og skadedyr:
Blåleddved er nokså utsatt for angrep av mjøldogg, men dunleddved har hittil ikke hatt slikt angrep.
Opprinnelse:
Blåleddved fikk tidlig en plass i europeiske hager. Av arten er det valgt ut flere kultivarer, men varieteten L. c. var. edulis er hittil lite kjent her i landet. Utvalget stammer fra øya Iturup i øygruppen Kurilene mellom Japan og Kamtsjatka. Arboretet og Botanisk hage ved Universitetet i Bergen fikk tilsendt frø fra den botaniske hagen i Riga med opphav i et bestand på denne øya. Fra arboretet i Bergen kom plantemateriale til Rogaland arboret, der det ble plantet i 1977. Herfra fikk Egil Bjerkestrand ved Gartnerhallens Eliteplantestasjon Sauherad (nå Sagaplant) tilsendt rota sideskudd. Varieteten kom med i det norske sortimentet av E-planter i 2004.
Formerings- og produksjonsmåte:
Utvalgte kultivarer av leddved blir vanligvis formert med urteaktige eller treaktige stiklinger. Stiklinger av varieteten ser ut til å ha dårligere rotdanningsevne enn det vi vanligvis finner hos blåleddved. Arter og varieteter kan også formeres med frø, men dunleddved setter få frukter, noe som kan skyldes at det utvalgte materialet bare utgjør én klon. For rik bærproduksjon blir det anbefalt å plante minst to sorter.
Postboks 4014 Ullevål Stadion
0806 Oslo
