Festuca ovina

Sauesvingel
Plantebeskrivelse

30 cm høyt, flerårig, gras som vokser i tette tuer. Ru, trådsmale, korte blad. Blada er sammenrullet i en åpen, lysegrå bladslire. Tynne strå. Flerblomstrete småaks i juni. Spisse agner, og ytteragnene er mye kortere enn småakset. Inneragn med 1 mm lang snerp. Korte, stive frøstander. Sauesvingel har ikke krypende skudd.

Vekstkrav og klimasone

Sauesvingel er et nøysomt gras som trives best på tørr, litt sur og næringsfattig jord. Graset er tørkesterkt og skyggetålende.

Sauesvingel tilrås plantet til klimasone H6-8, alt etter sort.

Bruk

Sauesvingel egner seg godt på tørre, ekstensive areal, som vegskråninger, massetak, torvtak og i grasbakker med steril undergrunnsjord. Sammen med engkvein har den en farge som ligner den naturlige vegetasjonen. Derfor nyttes den også som markdekkevekst i trebeplantninger. Den tåler ikke regelmessig klipping. Men dersom den klippes må klippehøyden være over 30 mm. Dette, sammen med at den danner tuer, gjør at den er et dårlig plengras.

Allergifare

Graset danner pollen, og graspollen er en såkalt «versting» for pollenallergikere.

Formering

Sauesvingel spirer i løpet av 10 til 14 dager og etableringsprosenten er god (30-40 %). Frøene er Middels gress store (ca. 2 mill. frø pr. kg). Tusenfrøvekta er om lag 0,5 gram. Skuddtettheten er Middels gress høg, 3-6 skudd pr. cm2. Siden sauesvingel etablerer seg langsomt, bør den ikke såes i reinbestand. Det  er praktisk å blande den med rasktvoksende arter, som f.eks. rødsvingel. For å sikre god etablering før vinteren, bør den sås tidlig i bratte skråninger på grunn av fare for erosjon.

Geografisk egnethet:
Sauesvingel har sin naturlige utbredelse i hele Europa og østover i store deler av Asia. Den finnes også spredt i Nord-Amerika. I Norge er sauesvingel vanlig på tørre, magre steder med sur jord, i hele landet, opp til 1900 moh. i Jotunheimen.
Plantefamilie:
Herdighet:
Høydekategori:
Lavt gress (20–50 cm)
Frukter eller bær:
Synonymer:
Synonyme navn er vanlig sauesingel, fåresvingel, bakkesvingel, og Festuca ovina ssp. ovina, Festuca vulgaris og Festuca ovina ssp. vulgaris. Slektsnavnet Festuca er et latinsk navn på gresstrå (Varro, d. 27 f.Kr.). Artsnavnet ovina betyr som tilhører sauene. På svensk heter planten fåresvingel. Det mest brukte engelske navn er Sheep Fescue.
Geografisk opprinnelse:
Sauesvingel har sin naturlige utbredelse i hele Europa og østover i store deler av Asia. Den finnes også spredt i Nord-Amerika. I Norge er sauesvingel vanlig på tørre, magre steder med sur jord, i hele landet, opp til 1900 moh. i Jotunheimen.
Forskrift om fremmede organismer:

Ofte stilte "grønne" spørsmål

Få svar på spørsmål om planter, planteskoler og planteproduksjon i Norge.