Tilia x europaea KRISTINA® E (Éleonora´PBR)

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren blir et 20-30 m høyt, kraftigvoksende, opprett tre med kjegleformet til mer eggrund krone. Unge trær har gjerne svært symmetrisk kjegleform, og eldre trær beholder ofte en karakteristisk, konisk topp. Kultivaren har smalere kroneform enn T. x europaéa ‘Koningslinde’ («Pallida»), og de relativt korte sidegreinene kan være litt hengende.

Botanisk beskrivelse:

Stammen er sjelden sylindrisk, men har langsgående barkåser, knuter og oppsvulminger (sfæroblaster), særlig nær rothalsen. Disse kan gi opphav til ansamlinger av vanskudd. Stammebarken er glatt og matt gråbrun, men etter om lag 40 år sprekker den opp og får langsgående, grunne furer. Vinterkvisten er sympodial, sikksakkformet og rund. Den er uten behåring, blank og rødbrun, mens skuddene er gulbrune tidlig i vekstsesongen. Margen er tett, rund til oval og ofte gulbrun. Vinterknoppene sitter toradet og er røde, eggrunde og utstående. Knoppene har to-tre(-fire) store skjell. Ekte endeknopp mangler, men den ytterste knoppen på kvisten er eggrund, og det nederste knoppskjellet på denne knoppen virker som regel oppsvulmet. Bladarret er ofte halvsirkelformet og har frie ørebladarr på hver side.

Bladskaftet er 3-4 cm langt, uten behåring og noe rødlig når det er soleksponert. Bladplaten er 8-10 cm lang, tilsvarende bred, ofte skjevt hjerteformet og brått tilspisset. Bladgrunnen kan være nærmest tverr hos bladene nærmest skuddspissen, og bladranden er spisst sagtannet. Oversiden er uten behåring, friskt grønn og gjerne noe skinnende, mens under siden er gulgrønn med lysebrune hårdusker i nervevinklene. Nerver av tredje orden er tydelige. Gulbrun høstfarge opptrer nokså seint utoverhøsten før bladene blir helt brune.

Middeldato for begynnende blomstring hos parklind i Ås er 10. juli (1.7.-21.7.). Kultivaren blomstrer ofte rikt. Blomsterkvastene er hengende og har som regel fire til ti gulhvite, duftende blomster. Høybladene smalner mot spissen. De er 7-10 cm lange og har enkelte hårdusker på motsatt side av festet for blomsterskaftet. Pollenbladene er like lange som kronbladene. Fruktene er rundaktige til noe avlange og har hardt fruktskall. De er utydelig femribbete, har filthår og ender ofte i en liten utvekst.

Formerings- og produksjonsmåte:

Historisk sett har avlegging og formering med stiklinger vært vanligst. I dag blir trærne som oftest produsert ved okulasjon på en grunnstamme av storbladlind. Mikroformering er også en mulighet. Kultivaren er beskyttet av planteforedlerrett i EU og må ikke formeres uten tillatelse fra sortseier (E-planta ek. för.).

Høyde fullvokst (ca.): 20-30 m

Bredde fullvokst (ca.): 12-15 m

Planteavstand: 8-10 m i trerekke, 15-20 m som frittstående

År fullvokst (ca.): 80-100 år

Proveniens/Herkomst:

I barokktiden var det ganske vanlig å plante lindetrær i svenske slottsparker, og mange av disse var kloner av parklind innført fra Nederland. Kultivaren har trolig slikt opphav.

Opprinnelse:

Det opprinnelige mortreet er Sveriges største lindetre, med om lag 10 m stammeomkrets. Det står på Svartsjö slott på Färingsö i Mälardalen og ble plantet på Gustav II Adolfs tid, det vil si omkring 1630. Rune Bengtsson omtaler treet i doktoravhandlingen om historiske lindetrær i Sverige. Treet blir kalt «Kristinalinden» og er oppkalt enten til minne om kongens mor eller datteren Kristina, som overtok tronen ved farens død i 1632. E-planta ekonomisk förening har ved en avtale med Statens Fastighetsverk, eier av Svartsjö slott, fått enerett til å formere og markedsføre kultivaren under det registrerte varemerket KRISTINA.

Naturlig utbredelse:

Hybriden kan oppstå spontant i naturen der foreldreartene T. cordáta og T. platyphýllos forekommer sammen. Her i landet finner vi den av og til igjen etter gamle hager, men hybriden kan en sjelden gang sette spiredyktig frø og forville seg på den måten.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Parklind regnes generelt som vinterherdig til sone 5.

Kroneform og kronetetthet: Som hos andre lindekultivarer i Pallida-gruppen, har unge trær karakteristisk kjegleformet krone. Eldre trær får mer eggformet kronefasong, og hos slike trær er krona ofte mer tettvokst enn hos den vanlig brukte kultivaren T. x europaéa ’Zwarte Linde’.

Stammetype:

Kultivaren blir vanligvis produsert enstammet, men det er fullt mulig å lage flerstammete trær.

Blomsterfarge: Gulhvit

Blomstringstid: Sent juli til sent august.

Fruktfarge og -tid: Gulbrun til gråbrun, sein høst.

Bruksområde:

Parklind KRISTINA ®E (Éleonora´PBR) brukes som oppstammet tre langs veier, i alleer, på plasser og som tuntre eller parktre. På grunn av den kraftige veksten er kultivaren godt egnet til knutekolling. (Allé, Parktre, Tregruppe, Veianlegg)

Krav til vokseplass og jordkvalitet:

Kultivaren vokser best på næringsrik, middels til godt drenert jord, som bør være nøytral til svakt basisk. Den kan klare seg på noe sur jord, men trives ikke der jorda er svært fuktig. Trærne tåler kortvarige tørkeperioder og er ganske robuste mot vind.

Toleranse skygge: Moderat tolerant

Toleranse tørke: Moderat tolerant

Toleranse vann: Sensitiv

Toleranse salt: Lind er utsatt for bladskader etter veisalting. Artene regnes som middels tolerant mot salt i jorda.

Sykdommer og skadedyr:

Bladsoppen Cercospora microsora er først og fremst et problem i planteskolene. Soppen danner 1-3 mm store, brune bladflekker med mørk rand. Ved sterke angrep faller bladene av. Det er vanlig å finne ulike typer galler på blader hos lind. Slike galler er vanligvis forårsaket av ulike arter av lindegallmidd (Phytoptus spp.), men skadene er som regel uten betydning for trærne. Kraftige angrep av lindefiltmidd kan derimot gjøre skade, særlig mens trærne er under oppal i planteskolen. Filtmidden danner gulhvitt, brunlig eller rødlig belegg på over- eller under siden av bladene. Når filtbelegget forekommer på under siden, blir det markerte, gulgrønne flekker på oversiden. Kraftige angrep av larver av liten lindebladveps (Caliroa annulipes) kan redusere trærnes tilvekst både i planteskolen og særlig på unge trær i grøntanlegg. Parklind ser ut til å være mer utsatt for kraftige angrep enn annen lind. Ved slike angrep spiser larvene opp alt det grønne i bladene i løpet av kort tid. Angrepne planter blir stående resten av sesongen med skjemmende, brune bladrester. Angrep av lindebladveps ser ut til å være særlig omfattende i tørre, varme somre. Angrep av lindebladlus (Eucallipterus tiliae) gir store mengder honningdogg, som kan være ubehagelig for omgivelsene, og etterfølgende svertesopper på bladverket kan virke skjemmende. Slike angrep er ofte størst i varme, tørre bymiljøer, og en bør advare mot parklind ved parkeringsplasser. Utenfor byene beiter hjortedyr og husdyr ivrig på unge skudd og bark av lind.

Andre forhold av betydning for bruk:

Lindetrær gir tett skygge, men tåler også nesten like mye skygge som bøk. Rotsystemet er kraftig og går dypt. Trærne kan bli flere hundre år gamle, og i hagehistorien er lind viktig. Sammen med agnbøk var lind det viktigste storvokste treslaget i barokkanleggene. Samtidig var lind sammen med barlind og buksbom det viktigste klipte elementet i alleer, hekker og lysthus, fordi arten tåler klipping så godt. Gamle lindealleer er ofte viktige hagehistoriske minnesmerker. Parklind er kjent for å kunne produsere mange skudd fra rothals og stamme, noe som må regnes som en uheldig egenskap når trærne blir brukt i alleer og trerekker, ettersom det fører til årlig skjøtselsbehov.

Skjøtsel:

Kultivaren har ingen spesielle krav til gjødsling. Den bør imidlertid vannes regelmessig i etableringsfasen. Trærne har en kroneform som nesten ikke krever beskjæring, men lind tåler generelt beskjæring svært godt. Den løse veden gjør imidlertid at en ikke bør etterlate horisontale sårflater der vann kan samle seg og framskynde råteangrep. Lind er også ømfintlig for sår på grove røtter, som bør renbeskjæres etter graving.