Salix alba var. sericea SØLVE®E

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren utmerker seg særlig på forsommeren. Unge blader og skudd har en sølvaktig farge som gir god kontrast mot trær og busker med grønt bladverk. Kultivaren er mindre utsatt for greinbrann og andre soppsykdommer enn de fleste andre typer pil.

Botanisk beskrivelse:

Pileslekta (Sálix) tilhører pilefamilien (Salicáceae) og omfatter om lag 500 arter av særbo, bladfellende trær og busker med smale blader (pil), eller nokså brede blader (selje), og krypende til opprettvoksende busker (vier). Den har representanter på alle kontinenter unntatt Australia. 23 arter regnes som viltvoksende her i landet. I tillegg kommer innførte arter, underarter og om lag 100 naturlige hybrider. Slekta er delt i tre underslekter. Hvitpil (S. álba) hører til underslekta Sálix, seksjon Sálix og blir 20-25 meter høye trær hos oss. Arten er rasktvoksende og har ofte sterkt forgreinet krone. Underarten S. álba var. serícea har sølvaktig bladverk, og trærne blir trolig bare 15-20 meter høye. Krona er mer preget av opprettvoksende enn av hengende greiner. Uten beskjæring får trærne avrundet krone.

Hos eldre trær er barken grå og furet, med lange, uregelmessige, flate barkåser.

Vinterknoppene har ett knoppskjell og er små, rødlige og med få hår. Kvisten er sympodial og rund med rund marg. Unge kvister er seige. Nye skudd har silkehår, særlig i toppen og i nærheten av knoppene, og kvistene hos kultivaren får etter hvert brun til rødlig farge. Bladene sitter spredt langs skuddet og er enkle. De er 5-10 cm lange, lansettformete og bredest på midten, fint sagtannete og tilspissete med kileformet bladgrunn. Bladskaftet er om lag 5 mm langt. Det kan ha mørke kjertler nær bladgrunnen. Øreblader mangler eller faller av tidlig. Begge bladoverflatene har tettsittende silkehår. Trærne får dermed en karakteristisk, sølvaktig glans, noe som er bakgrunnen for det norske navnet.

Begynnende blomstring i Ås kommer i midten av mai, mens løvsprett er om lag ti døgn tidligere. Blomstene sitter i tette, 3-5 cm lange rakler i enden av korte sideskudd på fjorårskvisten. Sammen med blomstene sitter noen få blader. Blomstene mangler beger- og kronblader, men de har honningkjertel og blir pollinert av insekter. Pollenet regnes som allergiframkallende, men det er bare problematisk når det blir spredd i store mengder lokalt.

Sølvpil kan være enten hann- eller hunnplanter. Hannblomstene har to frie pollenblader, mens hver hunnblomst er nærmest uten griffel, men med tilbakebøyde arr. Kultivaren er en hannklon.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivaren formeres med stiklinger. Plantene blir produsert og omsatt i konteinere.

Høyde fullvokst (ca.): 15-20 m

Bredde fullvokst (ca.): 6-8 m

Planteavstand: 5 m i gruppe, 15-20 m som frittstående

År fullvokst (ca.): 20-30 år

Proveniens/Herkomst: Kultivaren er hentet fra et plantet bestand i Oslo.

Opprinnelse:

Den opprinnelige klonen som ble gitt navnet S. álba ‘Sericea’, ble funnet i Tyskland omkring 1840. Den er salgsført fra Planteskolen, NMBU fra 1875. Det har trolig vært flere kloner med samme kultivarnavn på markedet. I dag regnes sølvpil som en varietet innen S. álba, noe som har gitt muligheter for utvalg av kloner. Klonen SØLVE® er hentet fra et tre ved Frognerkilen i Oslo.

Naturlig utbredelse: Arten S. álba finnes viltvoksende i Europa, Nordvest-Afrika og Vest- og Sentral-Asia. Varieteten forekommer sporadisk i utbredelsesområdet.

Vinterherdighet og klimatilpassing: Kultivaren er robust og villig. Den regnes som vinterherdig til sone 6 i innlandet og kan prøves til sone 7 langs kysten.

Kroneform og kronetetthet:

Slank, avrundet, middels tett krone.

Stammetype: Trærne kan produseres og skjøttes både som enstammete og flerstammete.

Blomsterfarge: Hannblomster er gule

Blomstringstid: Midten av mai

Fruktfarge og -tid: Gulgrønn, tidlig høst

Bruksområde: Kultivaren brukes gjerne som et frittstående tre, i trerekker eller leskjerm. Til vindskjerming må plantene plasseres tett og beskjæres regelmessig. Pil kan også plantes i grupper i landskapet. De kan brukes som pionérplanter på revegeterte områder eller til å binde jorda langs bekker og elveløp. Valget av Sálix-arter til grøntanlegg må gjøres med omtanke. Mange har kraftig rotsystem, som oftest ligger grunt, men en del røtter vil søke ned i drensrør. Trærne vokser ofte raskt, og greiner og stammer brekker lett i vindutsatte områder. Piletrær blir sjelden 100 år gamle, ofte går det bare om lag 70 år før brekkasjer begynner å utgjøre en risiko for omgivelsene.

Krav til vokseplass og jordkvalitet:

I naturen vokser hvitpil ofte i næringsrike elvedaler, på flommark og i vannkanter, men også på skrotemark. Plantene skal tolerere brakkvann. De trives med jevn fuktighet, er middels næringskrevende og klarer seg bra på tunge jordarter. Sálix-arter er lyselskende, og vi finner flere av dem som pionérplanter i naturen.

Toleranse skygge: Mod. Sensitiv

Toleranse tørke: Moderat tolerant

Toleranse vann: Tolerant

Sykdommer og skadedyr:

Hvitpil og nærstående arter er svært utsatt for greinbrann forårsaket av soppen Drepanopeziza sphaeroides, men varieteten med grålig bladverk synes å være sterk mot denne og andre soppsykdommer.

Andre forhold av betydning for bruk:

Arten hvitpil er en gammel kultur- og medisinplante. Bark og barkekstrakter virker febernedsettende (inneholder salicinsyre som er utgangspunkt for acetylsalicylsyre) og har vært brukt mot sår hals og fordøyelsesproblemer. Kull fra hvitpil regnes som noe av det beste til kunsttegning. Mange arter innen slekta er gode biplanter og svært verdifulle for humler, som skaffer seg den første næringen etter overvintring i form av nektar, men særlig pollen, fra blomstrende planter av arter innen denne slekta. Hvitpil er trolig av mindre betydning, ettersom den blomstrer seinere på våren.

Skjøtsel:

Trærne tåler kraftig beskjæring uten at de mister sin egenart. Beskjæringen fører imidlertid til tett skuddanning og krever tynning i etterfølgende år.