Philadelphus FABEL® E (‘Eplfbl’)

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren er kraftigvoksende og har større blomster enn de vanlige handelssortene av skjærsmin.

Botanisk beskrivelse:

Skjærsminslekta (Philadelphus) hører til hortensiafamilien (Hydrangeaceae). Noen botanikere fører den til en egen familie, Philadelphaceae, sammen med Deutzia. Slekta omfatter om lag 60 viltvoksende arter av er, som ofte har mange greiner fra rothalsen og ellers god forgreining. Artene finnes i Nord- og Mellom-Amerika, Sør-Europa, Kaukasus, Himalaya og Øst-Asia. P. x magnificus er en hybrid mellom artene P. inodorus og P. pubescens. Hybriden er løvfellende. Som mange andre Philadelphus har den avflakende, gråbrun bark på greiner som er eldre enn ett år. Skudd og greiner har fylt, hvit marg. Årsskuddene er grønne og snaue.

Sideknoppene sitter skjult under bladfestet. Bladene er enkle og sitter motstilt. De er 10-14 cm lange, bredt eggformet, tilspisset og med uregelmessig sagtanning. Blader på vegetative skudd kan være noe lengre. Hver bladhalvdel har 8-11 tenner med stor innbyrdes avstand. Bladunder siden og bladskaftet er jevnt besatt med korte hår, mens bladoversiden er snau med unntak av korte hår langs midtnerven.

Blomstringen begynner 10-14 dager seinere enn hos P. coronarius. Blomstene kommer på fjorårets topp- eller sideskudd og sitter enkeltvis i hvert bladhjørne eller få sammen i toppen av skuddet. De er svakt duftende. Blomsten er oversittende, 6-8 cm bred og har vanligvis 4 begerblader, 4 hvite, bredt eggformete kronblader og opptil 80 gule pollenblader. Både beger og fruktblader er håret. Fruktknuten består av 4 sammenvokste fruktblader og er omsluttet av en skive som skiller ut nektar. Griflene er delvis sammenvokst. Hybriden har lengre grifler og større arr enn foreldreartene. Fruktene hos Philadelphus er kapsler med 4 rom, som regel med varige begerblader i toppen, og med mange frø. Det er usikkert om hybriden er i stand til å sette frø.

Naturlig utbredelse:

Hybriden er menneskeskapt ved krysning. Både P. inodorus og P. pubescens finnes viltvoksende i sørøstlige deler av USA.

Vokseplass:

Skjærsmin trives best på middels næringsrik, varm og godt drenert jord. Plantene tåler halvskygge, men blomstrer rikere når de står soleksponert.

Bruksområde:

Skjærsmin nyttes oftest til frie hekker eller til innramming av hagen. De får imidlertid ofte en slengete, uryddig vekst, noe som gjerne skyldes at de i randplantinger har sterk konkurranse med andre planteslag. Når plantene blir plassert fritt, får de som regel en mer avrundet form, som forbedres ytterligere ved regelmessig fornyingsbeskjæring.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

ene tåler en del vind. Kultivaren har greid seg uten synlig vinterskade i sone 3 i mange tiår. Den er ikke testet i områder med strengere vinterklima.

Skjøtsel:

Ettersom plantene blomstrer på to- til flerårige greiner, bør vi utføre eventuell tynningsskjæring rett etter blomstring. Gamle planter kan fornyes med kraftig tilbakeskjæring, helst fordelt overminst tre år.

Sykdommer og skadedyr:

Enkelte år blir skjærsmin sterkt angrepet av svarte bladlus om våren. Kraftige angrep kan gå ut overtilvekst og blomsterknoppdanning.

Opprinnelse:

Kultivaren har oppstått som en hybrid mellom artene P. inodorus og P. latifolius. Hybriden ble navngitt av E. Koehne på begynnelsen av 1900-tallet. Morplanten til E-planten ble plantet i Botanisk hage, Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo i 1927.

Formerings- og produksjonsmåte:

Skjærsmin blir vanligvis formert med kviststiklinger eller urteaktige stiklinger.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Det er foreløpig usikkert om hybriden er steril. Frøene bli uansett ikke spredd med fugler, og det er svært lite sannsynlig at kultivaren kan bli spredd ved at hageavfall danner nye planter.

Andre forhold av betydning for bruk:

Allergikere og astmatikere kan reagere på den intense duften av skjærsmin, men kultivaren har mindre sterk duft enn kultivarer av P. coronarius.