Ligustrum vulgare ØYVILL ® E

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren egner seg som frittstående eller til fri eller Klippet hekk. Den er bladfellende og dermed bedre tilpasset vinterklimaet hos oss enn kultivarer valgt ut lenger sør i utbredelsesområdet.

Botanisk beskrivelse:

Ligusterslekta (Ligustrum) tilhører oljetrefamilien (Oleaceae) og omfatter om lag 50 arter av løvfellende, vinter- og alltidgrønne er eller små trær, hovedsakelig i Øst-Asia og Australia, men én art finnes i Europa og Nord-Afrika. Arten L. vulgare er en løvfellende til vintergrønn, opprett, som regel tettgreinet som kan bli opptil 4 m høy.

Kvisten er tynn, rund og monopodial eller har fruktrester i enden når vi betrakter den i vintertilstand. Den er dunhåret og har grågrønn bark. Årsskuddene er brunlige og finhåret. Margen er tett og hvit. Sideknoppene er under 5 mm lange og har oftest 4-6 skjell. Bladene sitter motstilt og er enkle, kortskaftet og helrandet. De er 3-6 cm lange, avlangt eggformet til lansettformet, snaue og mørkgrønne. Om høsten får bladene en purpuraktig høstfarge.

Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 7. juli, men blomstringen kan ta til allerede omkring sankthans eller så seint som i midten av august. Blomstene er små, hvite og sitter i tette, opprette, 4-6 cm lange, endestilte, blomsterrike topper med fint hårete forgreininger. De har en svak lukt. Kronrøret er om lag like langt som de fire kronlappene. Hver blomst har to pollenblader. Fruktene er små, runde til noe avlange, blåsvarte, skinnende bær med ett til fire frø. De modner seint på høsten og kan sitte på plantene utovervinteren. Bærene er giftige for mennesker, men arten er tilpasset frøspredning med fugler.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Europa, Nord-Afrika og Lilleasia. Hos oss forekommer den langs både øst- og vestkysten, samt på øyer i ytre til midtre deler av Oslofjorden, men arten regnes som forvillet nordovertil Oslo og sørovermot Kristiansand og ved Bergen.

Vokseplass:

I naturen finner vi liguster på tørre, steinete steder, slik som skogkanter og på berg, særlig på kalkrik berggrunn. Arten trives bra i halvskygge, men plantene får best utvikling når de står fullt soleksponert. De er vindtolerante og vokser bra på de fleste jordtyper som ikke tørker lett ut eller er komprimert.

Bruksområde:

Liguster nyttes mest til klipte og frie hekker, men kan også brukes i masseplantinger og til léplanting. Arten har lange tradisjoner som hageplante og er kjent brukt til hekk allerede i romertiden. På 1700-tallet var den en av de viktigste artene til innramming av parterrer i barokkhagene. Med sin opprette voksemåte er kultivaren godt egnet til hekk, men den kan også gjerne brukes i grupper med 2-4 ms planteavstand.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Liguster beholder ofte bladverket lenge utoverhøsten, men det er bare sørlige typer som er ekte vintergrønne. Nordlige frøkilder regnes som vinterherdige til sone 4, og kultivaren hører til en slik frøkilde.

Skjøtsel:

Hekker av liguster kan holdes så lave som 30 cm høye, og slike lave hekker bør klippes minst to ganger i vekstsesongen – i juni og august. Vi kan også velge å nytte planten som frittstående, og da trenger den ingen regelmessig beskjæring. Rotsystemet er grådig og kan være dårlig naboskap for andre planter, dersom en ikke sørger for regelmessig rotskjæring eller permanent fysisk skjerming. Gamle, forvokste planter kan forynges med en kraftig tilbakeskjæring, kombinert med oppfølgende gjødsling og vanning.

Sykdommer og skadedyr:

Det er generelt få skadegjørere på liguster. Virussykdommen bringebærringflekk kan forårsake gule flekker på bladene. Ligusterbladlus (Myxus ligustri) fører til at bladene krøller seg sammen og får rødlige flekker. Gullaktige eller brune bladflekker kan skyldes angrep av sopper i slektene Cercospora og Alternaria. Angrepene kommer som regel seint i sesongen når været blir kaldt og vått. Slike angrep går i liten grad ut overplantenes vekst og trivsel. Greinsykdommen antraknose og angrep av soppen Colletotrichum spp. kan føre til at hele greiner dør. Slike angrep kan imidlertid forebygges ved strengt valg av mormateriale og ved å forhindre smitte i planteskolen. Det er ikke observert skadegjørere på den utvalgte kultivaren i løpet av testperioden på Sauherad.

Opprinnelse:

Kultivaren er utvalgt blant frøplanter med opphav i frø høstet på øya Maslø ved Nøtterøy av Jan Eirik Sanda i Sanda planteskole. Etter noen års testing og oppformering kom den til Gartnerhallens Eliteplantestasjon Sauherad i 1993 og har stått til prøving der. I perioden 2001-2003 ble den også prøvd ut på syv ulike steder fra Grimstad i sør til Harstad i nord, med betydelige vinterskader i Trøndelag og Nord-Norge. Kultivaren har tidligere vært omsatt under navnet Ligustrum vulgare ‘Maslø’.

Formerings- og produksjonsmåte:

Arten og kultivarer innen arten blir formert med urteaktige stiklinger i løpet av vekstsesongen eller med kviststiklinger om våren. Greiner som ligger ned til bakken, slår ofte røtter av seg selv. Hekkplanter kan leveres barrot, men i dag er det vanligst å omsette dem i små kar. Større eksemplarer blir også produsert og omsatt som karplanter.

Andre forhold av betydning for bruk:

Ettersom plantene er giftige for husdyr, bør de ikke plantes nær beitemark. Pollenallergi forekommer sjelden og bare hos personer som er overømfintlige for pollen fra oliven, ask og andre planteslag i oljetrefamilien. I gamle hagebøker finner en ofte navnet «blækbær», noe som viser at saft fra bærene har vært brukt som blekk og mørke farger i akvareller. I gammel tid ble saften fra bærene nyttet som munnskyllevann, men dette er ikke tilrådelig på grunn av giftighet.