Spesielle kvaliteter:
Fagerrogn er spesiell i norsk natur og vurdert som nær truet. Arten har mange fellestrekk med vanlig rogn, men den har noe større, kremhvite blomster og røde bærepler i halvskjerm.
Botanisk beskrivelse:
Asalslekta (Sórbus) tilhører under familien Maloídeae i rosefamilien (Rosáceae) og omfatter etter opprinnelig oppfatning mer enn 100 arter av opptil 20 m høye, løvfellende trær og er på den nordlige halvkule. Botanikere har nylig foreslått en oppsplitting av slekta i flere nye slekter. Slekta Hedlúndia omfatter da arter med ukjønnet formering (agamospermi) som har oppstått fra hybrider mellom arter innen Ária (sølvasalslekta) og Sórbus (rognslekta). Fagerrogn antas å ha oppstått ved krysning mellom rognasal (Sórbus hýbrida (syn. Hedlúndia hýbrida)) og vanlig rogn (S. aucupária). Arten ble tidligere regnet som endemisk i Norge, men liknende planter er nylig funnet på øya Arran i Skottland. Det er stor variasjon mellom de ulike forekomstene av fagerrogn, og det er sannsynlig at dette kan skyldes gjentatte krysninger. I framtiden er det sannsynlig at fagerrogn vil bli oppdelt i flere småarter. Dersom arten skifter slektstilknytning, er det logisk at den får navnet fagerasal på norsk.
Fagerrogn er ytre sett en mellomting mellom rogn og rognasal. Det sikreste skillemerket fra rogn er at rognasal har endesmåblad som er større og mer eller mindre innskåret i randen; det ytterste småbladet er lappet. Fagerrogn skiller seg fra rognasal ved at bladene vanligvis har fire til seks par med frie småblader i tillegg til endesmåbladet, mens rognasal bare har ett eller to (noen ganger tre) frie småbladpar nærmest bladfestet. Bladene hos fagerrogn er litt tykkere og en nyanse mørkere grønn enn hos rogn, og bladene er behåret med grå hår på under siden. Til forskjell fra rogn har fagerrogn smale øreblader som bare har én eller to tenner. Ørebladene faller raskt av.
Fagerrogn blomstrer på samme tid som rogn, det vil si mellom midten av mai og midten av juni. Halvskjermene med kremhvite blomster er litt større enn hos rogn. Hver blomst er også noe større, og de kan ha røde pollenknapper, men pollenknappenes farge varierer fra hvitt via svakt rosa til rødt mellom de ulike geografiske forekomstene. Bæreplene er røde og uten korkporer. De er noe større enn hos rogn og kan være runde eller litt avlange. Hver frukt har vanligvis tre rom, mens bæreplene hos rogn normalt har fire rom.
Formerings- og produksjonsmåte:
Kultivaren blir mikroformert ved Sagaplant i Sauherad. Eller: Kultivaren blir frøformert med frø fra den opprinnelige klonen i Bergen. Ettersom dette er klonfrø, blir avkommet genetisk identisk med morindividet. Oppal av ungplanter foregår i små konteinere under kontrollerte klimaforhold. Trær for salg blir produsert på friland eller i høye konteinere med luftbeskjæring av røttene.
Høyde fullvokst (ca.): 6-8 m
Bredde fullvokst (ca.): 3-4 m
Planteavstand: 3-4 m
År fullvokst (ca.): 15-20
Proveniens/Herkomst:
Det utvalgte mortreet har med stor sannsynlighet sin genetiske opprinnelse i Sunnhordland.
Opprinnelse:
Mortreet til kultivaren står på Muséplassen i Bergen. Det er frøavkom etter det opprinnelige treet i Muséhagen. Dette treet ble trolig plantet i 1912.
Naturlig utbredelse:
Fagerrogn hører til et artskompleks som bare er kjent fra Skandinavia og Storbritannia. Arten forekommer spredt i Oslofjord-området og inn til Ringerike, og langs kysten til Møre, med et enkeltfunn på Leka i Trøndelag. Forekomstene er vanligst på Vestlandet, fra søndre deler av Stord og Tysnes overBømlo til Sveio.
Vinterherdighet og klimatilpassing:
Som mange andre Sórbus avslutter kultivaren veksten nokså tidlig på ettersommeren. Den avmodner godt før vinteren og har en stabil knopp- og kambiumhvile som gjør trærne lite utsatt for tidlig vårfrost. Kultivaren er hittil, med unntak av bergensområdet, lite prøvd her i landet. Den bør kunne trives til sone 5-6, kan hende i et enda større område.
Kroneform og kronetetthet: Trærne får nokså kompakt, avrundet krone.
Stammetype:
Planteskolene produserer vanligvis enstammete trær, men det vil være fullt mulig å lage dem to- til trestammet, slik vi ofte finner trærne i naturen.
Blomsterfarge: Kremhvit
Blomstringstid: Mai – juni
Fruktfarge og -tid: Rød, høst
Bruksområde:
Fagerrogn har gode egenskaper som et velformet hage- og parktre.
Krav til vokseplass og jordkvalitet:
I naturen finnes fagerrogn i varme skogkanter, som oftest på steder med kalkrik jord. Den trives på solrike steder og står ofte der det er åpent og vindutsatt.
Toleranse skygge: Mod. Sensitiv.
Toleranse tørke: Moderat tolerant.
Toleranse vann: Sensitiv.
Toleranse salt: Trolig robust mot saltholdig luft, ettersom arten kan vokse i strandkanten
Sykdommer og skadedyr:
Kultivaren er lite utsatt for sykdommer og skadedyr.
Andre forhold av betydning for bruk:
Det norske navnet fagerrogn er av nokså ny dato. I områder av Sunnhordland der fagerrogn er vanlig, har arten vært kalt «halvasal» eller «surasal». Dette er navn som viser til at arten er en mellomting mellom rogn og rognasal både i ytre karaktertrekk og ved smaken på bæreplene, som har vært brukt som spisefrukt. Fruktene av kultivaren egner seg særlig godt til sylting og likør. På samme måte som rognasal kan fagerrogn ha vært brukt som grunnstamme til pæretrær, for å redusere tilvekst og trestørrelse, og oppnå større avlinger.
Skjøtsel: Alle rogn- og asalarter tåler godt beskjæring og kroneforming. Plantene er imidlertid nokså næringskrevende, og en bør være påpasselig med nitrogentilførsel. Trær som stagnerer, setter mange blomsterknopper og frukter, og tilsvarende få og korte årsskudd. Slike stagnerte trær vokser dermed lite og kan være vanskelige å få til å vokse bra igjen.
Rødliste kategori Norge: NT – nær truet i 2021, som i 2010 og 2015. Kategoriplasseringen skyldes reduksjon i populasjonsstørrelse og begrenset geografisk utbredelse.
Postboks 4014 Ullevål Stadion
0806 Oslo
