Empetrum nigrum ssp. hermaphroditum DUETT® E (‘Epldue’)

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren er en teppedannende markdekker som kan vokse på skrinne steder. Den setter mange korte, krypende skudd og årvisst rikelig med blanke, svarte bær.

Botanisk beskrivelse:

Kreklingslekta (Empetrum) tilhører kreklingfamilien (Empetraceae) og omfatter tre arter med alltidgrønne blader. Noen botanikere inkluderer nå familien i en utvidet lyngfamilie (Ericaceae). Arten E. nigrum er en dverg som blir opptil 30 cm høy, men ofte en god del lavere. Den har krypende skudd med stor forgreining. Arten deles her i landet i de to under artene E. nigrum ssp. nigrum – vanlig krekling og E. nigrum ssp. hermaphroditum – fjellkrekling. Sistnevnte har dobbelt sett med kromosomer og tokjønnete blomster. Kultivaren blir 10-15 cm høy og opptil én m bred.

Fjellkrekling har korte krypskudd som sjelden slår røtter. Kvisten er tynn, brun og ofte håret. Begge under artene har smale, avlange, linjeformede blader med nedrullet kant og butt til avrundet topp. De sammenrullede, nærmest rørformede bladene har spalteåpningene godt beskyttet, en tilpasning til uttørking. Bladene sitter tett og spredt, i kranser eller tilsynelatende kransstilt. De er toårige, opptil 4 mm lange, blålig grønne, elliptiske og med en hvit, langsgående stripe under . Denne stripen markerer linjen der randen til de sammenkrøllede bladene møtes. Bladskaftet er kort.

Blomstene er tilpasset vindpollinering. De er små, 3-tallige, mørkrøde og radiærsymmetriske med korte, frie beger- og kronblader. Kronbladene er avrundet og konkave. Pollenbladene når langt utenfor blomsterdekket og har svartrøde pollenknapper. Fruktemnet er bredt, lappet og kan minne om et begerblad. De fleste planter av under arten setter frukter, som er blanke, svarte, 5-7 mm brede bær med saftig fruktkjøtt og 6-9 frø med hardt frøskall. Arr og visne pollenblader sitter på bærene til de er modne.

Naturlig utbredelse:

E. nigrum har sirkumboreal/polar utbredelse med flere raser/under arter i nordområdene. Fjellkrekling er vanlig i det meste av landet fra Evje og Hornnes i Aust-Agder og Farsund i Vest-Agder, men den mangler i lavlandet i Sørøst-Norge. På Dovre finner vi den opp til 1770 moh. Under arten finnes også på Jan Mayen og på Svalbard.

Vokseplass:

I naturen finner vi fjellkrekling i lyngskog, på hei, på tuer i myr, på åsrygger og på rabber i fjellet, særlig der berggrunnen er næringsfattig. Under arten forekommer ofte på svært tørre steder og kan vokse både soleksponert og i halvskygge. Med svært god tilpasning til uttørking tåler den også barfrost og trives på steder utsatt for vind.

Bruksområde:

Kultivaren brukes først og fremst som markdekker på skrinne, værutsatte steder, gjerne med jord dominert av sand og grus eller på næringsfattig myrjord. Plantene greier seg dårlig på komprimert eller svært leirholdig jord.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

under arten er tilpasset ekstreme voksesteder i fjellet og klarer seg uten problemer i sone 8.

Skjøtsel:

Plantene greier seg godt uten beskjæring.

Sykdommer og skadedyr:

Kultivaren er frisk og holder seg fri for skadegjørere.

Opprinnelse:

Kultivaren er valgt ut av Inge Fredriksen, Tromøy planteskole, i et viltvoksende bestand om lag 700 moh. nær Hovden i Bykle i Setesdal. Klonen har stått i morfelt i Vegårshei siden 2003.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivaren formeres med stiklinger og blir produsert som karplante.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

under arten finnes viltvoksende mange steder her i landet, også sporadisk i lavlandet, men ikke i lavlandet i sørøst. På grunn av sterk konkurranse fra annen vegetasjon og store områder med leiredominert jord vil fjellkrekling trolig ha små muligheter for å etablere seg der under arten ikke forekommer naturlig.

Andre forhold av betydning for bruk:

Bærene er spiselige. De har en frisk, syrlig smak, men en bitter ettersmak gjør at de sjelden brukes til menneskeføde. Fugler og andre dyr spiser imidlertid bærene, som for øvrig har vært nyttet som et urindrivende middel i folkemedisinen.