Spesielle kvaliteter:
Lav, utoverliggende og markdekkende med mørkegrønne blader og rosa til rødlilla blomster i juni.
Botanisk beskrivelse:
Gyvelslekta (Cytisus) tilhører erteblomstfamilien (Fabaceae syn. Leguminosae) under familie Papilionideae (syn. Faboideae). Under familien omfatter 437 slekter og om lag 11300 arter. Plantene har spesiell blomsterbygning, inneholder ofte alkaloider og har som regel knoller med nitrogenfikserende Rhizobium-bakterier på røttene. Slekta omfatter om lag 50 arter av små trær, er og halver. Cytisus purpureus Scop. (syn. Chamaecytisus purpureus (Scop.) Link) er en opptil 60 cm høy, nokså tettvokst med greiner som legger seg utovertil siden og danner et markdekke. Hver blir 1-1,5 m bred. Når arten blir ført til slekta Chamaecytisus, er det norske navnet purpurlodnegyvel.
Kvisten er rund, grågrønn og nærmest snau. Bladene sitter spredt og er 3-koplet. Småbladene har 5 til 25 mm langt skaft og er 1 til 2,5 cm lange, omvendt eggformet, tilspisset, snaue og mørkegrønne på oversiden. Øreblader mangler.
Blomstringen begynner i juni. Blomstene er énsymmetriske, lyst rosa til rødlilla og sitter 1-3 sammen i bladhjørnene langs hele fjorårskvisten. Hver blomst har et 2-5 mm langt skaft. Alle artene i under familien har 5-tallsblomster med særpreget utforming: De fem frie kronbladene har ulik størrelse og utforming; det største danner fanen (seglet – vexillum), to danner vinger (alae) og to danner kjølen (carina) i en typisk erteblomst. Hos purpurgyvel er fanebladet 1,5-2,5 cm langt med en sentralt plassert, mørk flekk. Begeret er 7-11 mm langt, rørformet og tynt håret. Hver blomst har 10 pollenblader. Nektariet er ringformet omkring basis av fruktemnet, som utvikler seg til en 2,5-4 cm lang, slank, buet, snau, svart skolm med 3-7 frø. Frøene er harde og inneholder ingen eller lite frøhvite, men en frøkim med store frøbladanlegg.
Naturlig utbredelse:
Arten finnes viltvoksende i fjellområder på Balkan og andre deler av Sørøst-Europa, fra Østerrike til Albania.
Vokseplass:
Purpurgyvel, i likhet med andre gyvel, trives på godt drenert, karrig sandjord. I naturen vokser plantene på grusmark i områder med berggrunn av kalkrike bergarter, det vil si på steder med relativt høy pH. Plantene trenger ikke tilgang på nitrogen i jorda, fordi de røttene i symbiose med bakterier henter nitrogen fra lufta. Blomstringen blir rikest når plantene står fullt soleksponert.
Bruksområde:
Arten er særlig godt egnet til planting på lett sandjord i en fjellhage eller i en rabatt mellom Lav , alltidgrønne planteslag.
Vinter- og klimatilpasning:
Plantene avmodner sjelden fullstendig om høsten, og skuddspissene fryser gjerne noe tilbake. Arten regnes som fullt vinterherdig bare til sone 3, men den kan også klare seg bra på lune, solvarme steder i sone 4, best der plantene står under snødekke om vinteren.
Skjøtsel:
Plantene tåler forsiktig beskjæring, men gyvel er generelt vanskelig å forynge ved kraftig tilbakeskjæring.
Sykdommer og skadedyr:
Arten er tilsynelatende ikke utsatt for angrep av skadegjørere av betydning for plantenes utvikling.
Opprinnelse:
Arten er dokumentert tatt i kultur før 1792. Utgangsmaterialet for dette utvalget er fra Botanisk Hage på Tøyen.
Formering og produksjon:
Plantene blir formert med sommerstiklinger. De blir produsert og omsatt som konteinerplanter.
Potensial for spredning:
Innspill til vurdering av potensial for spredning. Arten regnes som forvillet og naturalisert i Tyskland. Det er ikke kjent om plantene setter spiredyktige frø her i landet.
Annet med betydning for bruk:
Som mange andre arter i erteblomstfamilien er purpurgyvel giftig. Plantene blir imidlertid regnet som gode biplanter.
