Chaenomeles x superba LAVA® E (‘Epllav’)

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren av hybridildkvede har mørkrøde blomster i juni og atskillig større aromatiske frukter enn vi finner hos småildkvede (C. japonica), men nokså seint på høsten. Herdigheten synes å være bedre enn hos andre kultivarer i hybridgruppen.

Botanisk beskrivelse:

Ildkvedeslekta (Chaenomeles) tilhører under familien Maloideae i rosefamilien (Rosaceae) og omfatter fire arter av løvfellende er og små trær. Alle finnes viltvoksende i Øst-Asia. Ildkvede står nær slekter som Malus og Pyrus i det botaniske systemet, men plantene har som regel greintorner også i voksenfase, og fruktene mangler skaft og begerrester. C. x superba er betegnelsen på en hybridgruppe mellom artene C. speciosa (storildkvede) og C. japonica (småildkvede). Plantene er mangegreinet og kan bli opptil 1,5 m Høy . Greinene kan være opprette eller liggende, Plantene setter rotutløpere, men er ikke spesielt aggressive. De har ofte greintorner både på kort- og landskudd. Mange av kultivarene hardessuten vorter langs greinene, og greintornene er slanke.

I Ås vil løvsprett være omkring første uke av mai. Unge skudd og blader har rødlig skjær. Skudd og kvister er svakt håret. Kvisten er rund med spredte og sidestilte greintorner. Vinterknoppene er 1-2 mm lange, eggformet til bredt trekantet og med få, mørkbrune knoppskjell. Bladene sitter skruestilt og er opptil 9 cm lange med om lag 1 cm langt skaft. De er omvendt eggformet til ovale, helrandet eller svakt rundtannet. skinnende mørkt grønne på oversiden, blekere på under siden og helt snaue. Ørebladene er om lag 1 cm brede og eggformet eller bredt hjerteformet til nyreformet. Bladene hos kultivaren har karaktertrekk fra begge foreldrene, men minner mest om bladene hos C. japonica, selv om de er noe større.

Blomstringen kommer om lag én måned etter løvsprett. Blomstene er 3-5 cm brede, sitter enkeltvis eller i bladløse grupper og er mørkrøde. De snaue, tannete begerbladene er kortere enn kronbladene og faller av. For øvrig består blomsten av de fem store, røde kronbladene, 40-60 pollenblader, fem fruktblader og fem grifler som er sammenvokst ved basis. Fruktene minner om epler, men de er uten skaft og mangler begerblader. De modner litt seinere enn hos C. japonica, er noe flattrykte, oransjegule med rød solside og kan bli opptil 8 cm brede. Hvert bæreple har mange rødbrune frø fordelt i fem rom.

Naturlig utbredelse:

Hybriden har fremkommet ved kryssing av C. japonica fra Japan og C. speciosa fra Kina. Også andre arter har vært involvert i krysningsarbeidet.

Vokseplass:

Arter av ildkvede regnes som robuste og trives på de fleste jordarter med unntak av jord med høy pH, der plantene lett blir klorotiske. Kultivarene i hybridgruppen er mer kravfulle enn C. japonica. Jorda må være mer næringsrik, og plantene bør plasseres solrikt og lunt for å sikre god overvintring og blomstring. Plantene kan også tåle en del skygge, selv om blomstringen da ikke blir så rik.

Bruksområde:

Kultivaren egner seg spesielt godt til Lav , brede hekker og til planting i grupper. De kan gjerne også plantes ved en vegg eller bli bundet til spalier. I skråninger har de en viss evne til å binde jorda, men veksten er litt for sprikende til at plantene utgjør et godt markdekke. Greiner som blir tatt inn til driving om våren, er svært dekorative. De aromatiske fruktene modner i oktober-november og kan nyttes til matlaging, men helst etter at de har frosset. Fruktene er rike på pektin og egner seg særlig godt til gelé. De kan også tas inn for duftens skyld.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Småildkvede regnes som vinterherdig til sone 5, mens storildkvede neppe klarer uten frostskader utenfor sone 4. Det gjenstår å se om kultivaren kan anbefales ut oversone 4.

Skjøtsel:

Ettersom blomstringen kommer på toårige, korte skudd, må en være forsiktig med tilbakeskjæring. Med noen års mellomrom kan det likevel være ønskelig å beskjære plantene for å oppnå god form.

Sykdommer og skadedyr:

Alle slekter og arter i under familien Maloideae er mottakelige for pærebrann (Erwinia amylowora). Derfor kan vi ikke innføre planter fra land der denne bakteriesykdommen er påvist. Det betyr i praksis at vi må formere og produsere plantene selv her i landet.

Opprinnelse:

Storildkvede ble innført til Europa i 1796, mens småildkvede kom fra Japan omkring 1870. Den første kultivaren av hybriden ble markedsført omkring 1900. I dag finnes langt mer enn 100 kultivarer. C. x s. ’Lava’ har sitt opphav i frø som ble tatt inn via internasjonal frøbytteliste til Inst. for dendrologi og planteskoledrift, NLH (nå Inst. for plante- og miljøvitenskap, UMB) i 1988. Frøene var høstet av kultivaren C. x superba ’Crimson and Gold’ i Gruga Park, Essen i Tyskland. Etter noe år i planteskolen ble fire kloner valgt ut og oppformert. Disse ble sammenliknet i prøvefelt ved Sagaplant (den gang Gartnerhallens Eliteplantestasjon Sauherad), som kom fram til at ”Nr. 3” var den beste. Det ble igangsatt oppformering av klonen, som under betegnelsen C. x s. ”Nr. 3” ble tatt inn i det norske sortimentet av E-planter i 2008.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivaren blir formert med halvmodne stiklinger midtsommers, eventuelt ved mikroformering. Ungplanter og salgsklare planter blir produsert som karplanter.