Buxus sempervirens BERGMANNEN®E (‘Eplber’)

Spesielle kvaliteter:

Buksbom har vært brukt til Klippet hekk siden barokkhagenes tid, men arten kan også brukes som Solitær, alltidgrønne er i parker og andre grøntanlegg. BERGMANNEN er en ny kultivar med høyde som regnes å bli mellom 1-1,5 m, mot 0,5 til 4m som er vanlig for arten.

Botanisk beskrivelse:

Buksbomslekta tilhører buksbomfamilien (Buxaceae) og omfatter 70 arter av sterkt forgreinete, alltidgrønne, sambo er eller små trær i Sør-Europa, Asia, Afrika og Mellom-Amerika. B. sempervirens L. er den vanligste av to arter som finnes viltvoksende i Europa. Arten er svært variabel og finnes ofte som én m Høy , tett greinete er, men også som opptil åtte m Høy trær. ene er ofte tett forgreinet, men greinene blir gjerne utoverliggende og etter hvert hengende hos gamle individer som ikke har vært beskåret.

Unge skudd er firkantet med doble, langsgående rader med hår. Moden kvist er grønn, stiv og som regel kantet. Bladene sitter korsvis motstilt, tett sammen og er 1,5-3 cm lange, helrandet, læraktige og eggformet, avlange eller elliptiske. De er konkave eller konvekse med mørk grønn overside og matt grønn under side. Bladspissen er butt eller utrandet. Bladene har en særpreget, ubehagelig lukt. Hvert blad sitter på planten i tre til seks år, avhengig av vokseforholdene.

Blomstringen kommer i første halvdel av mai, men blomstene er små, uanselige og insektbestøvet. De sitter tett sammen og er gulgrønne uten tydelige kronblader. Øverst i blomsterstanden sitter én hunnblomst med 6 begerblader, 3 grifler og et tredelt fruktemne. Under denne sitter mange hannblomster med 4 begerblader, 4 pollenblader og ett rudimentært fruktemne. Fruktene er runde eller eggformete, trerommete, læraktige kapsler med 3 varige grifler, som kan minne om horn. Tørre frukter er brune og åpner seg etter tre sømmer og viser fram skinnende svarte frø. Plantene inneholder giftstoffet buxin, men forgiftning hos dyr forekommer ytterst sjelden, og ingen plantedeler frister mennesker til å smake.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Sør-Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. I Middelhavslandene og i Kaukasus finnes skoger der buksbom dominerer.

Vokseplass:

I sitt naturlige utbredelsesområde vokser buksbom ofte som under skogsart. Det betyr at den kan trives på steder med lite lys. Buksbom finnes ofte på kalkrik berggrunn i naturen, men arten er ytterst tolerant og trives godt med pH-verdier i området 5,5-7,5. Vi kan plante den på mange jordtyper under forutsetning av at jorda på plantestedet ikke er komprimert, men derimot godt drenert. På svært tørre voksesteder blir årstilveksten liten. Buksbom er også skyggetolerant, men trives like godt når den står soleksponert. Da kan den imidlertid være noe utsatt for sviskader i løpet av vinter og vår. Buksbom er regnet som lite salttolerant.

Bruksområde:

Buksbom nyttes til frie eller klipte hekker, eller som Solitær er. Arten har lange tradisjoner og var vanlig til klipte innramminger i renessanse- og barokkhagene. Slike hekker ble gjerne fornyet totalt etter 5-7 år, og man måtte hele tiden sørge for å ha reserveplanter som kunne plantes inn når det ble huller i hekkene. Klipte buksbomhekker er fortsatt svært vanlig på eldre kirkegårder, særlig i Sør-Sverige og Danmark. Arten er også ofte blitt formklipt i ulike figurer, det engelskmennene kaller «topiary». Storbladete kultivarer som B. sempervirens ’Rotundifolia’ har vært nyttet til klippegrønt og til kransebinding. I det hele tatt tåler plantene klipping og beskjæring svært godt.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Arten regnes som vinterherdig til sone 4 og trives best i kystnære områder. Plantene kan få omfattende vinterskade når jorda er frossen og ettervinter og vår har lange perioder med sol og uttørkende vind. Særlig de storbladete kultivarene og formklipte planter kan være utsatt for en kombinasjon av soppangrep og vinterskade. Greinene er myke, og plantene blir derfor lett presset ned av snø om vinteren, men de retter seg som regel greit opp igjen om våren.

Skjøtsel:

Rotsystemet består av et mangegreinet nett av fine røtter, noe som gjør det enkelt å flytte unge buksbomplanter. Uten beskjæring blir ene lett uryddige, og snødekke kan føre til at greinene blir mer sprikende. Hovedbeskjæringen bør utføres i mars, men plantene kan også stusses i juni-juli. Beskjæring om høsten øker faren for frostskade. Plantene bør gjødsles jevnlig. Næringsmangel gjør at bladene blir lyse, med gulskjær om sommeren og brunlig misfarging om vinteren.

Sykdommer og skadedyr:

Angrep av bladfallsoppen Cylindrocladium buxicola gir først flekker på bladene og mørke striper eller flekker på skuddene. Soppen er innført med smittede planter til Europa og ble første gang påvist her i landet i 2010. Søroveri Europa er angrepene så kraftige at buksbom de siste årene er blitt skiftet ut med kultivarer av japankristtorn (Ilex crenata) i mange formale anlegg. I Frankrike og andre land på kontinentet står sommerfugllarven Diaphania perspectalis, en innført art fra Asia, bak omfattende skader på buksbom. Arten er hittil ikke påvist her i landet. Angrep av spinnmidd (Eurytetranychus buxi) kan noen ganger være så kraftige at det forårsaker bladfall.

Opprinnelse: Sølvgruvene ved Kongsberg

Formerings- og produksjonsmåte:

Buksbom blir vanligvis formert med stiklinger på forsommeren eller om høsten. Tilhypping og deling er alternativer dersom man bare trenger noen få planter til supplering. Planter i alle størrelser blir i dag omsatt i konteinere. Virkelig store eksemplarer kan omsettes som klumpplante.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Arten kan ifølge danske kilder sette spiredyktig frø i Skandinavia, men frøplantene er svært utsatt for frostskade og dør som regel ut som ungplanter. Buksbom forekommer imidlertid forvillet enkelte steder her i landet, noe som trolig skyldes hage- eller parkavfall som har slått rot. Dersom slikt avfall blir handtert forsvarlig, er det liten sannsynlighet for at buksbom vil utgjøre noen fare for naturmangfoldet her i landet.

Andre forhold av betydning for bruk:

Buksbomplanter kan bli flere hundre år gamle. Her i landet har vi flere enkeltplanter som er minst 200 år gamle, og hekker på Milde ved Bergen skal være om lag 300 år, noe som gjør plantingene svært gamle, også i verdenssammenheng. Den harde og tunge veden har i uminnelige tider har vært nyttet til dreide og bearbeidete gjenstander, som esker og geværkolber, jfr. ordene boks og bøsse. En viktig egenskap ved virket er at det kan poleres blankt. Buksbomved regnes for det beste materialet til tresnitt. Det er også blitt nyttet til musikkinstrumenter som klarinett og fløyte, og til sjakkbrikker, trykktyper og måleinstrumenter. En ekstrakt av buksbomblader har vært nyttet medisinsk for «å rense blodet». Plantene er imidlertid regnet som giftige, og nærkontakt med plantesaften kan gi sterk kløe.

Buksbom lukter ubehagelig, som lukten av katteurin. Når kvister skal nyttes til dekorasjon, vil det derfor lønne seg å tørke materialet forsiktig først. Lukten forsvinner med tørkingen.