Betula pendula ‘Dalecarlica’ E

Spesielle kvaliteter:

Arten er et vanlig plantet tre langs veier, i parker og på tun. Kultivaren har sterkt hengende greiner og flikete blader, noe som gir trærne et grasiøst og luftig preg. Den setter ikke hannrakler, og produserer derfor ikke allergiframkallende pollen.

Botanisk beskrivelse:

Bjørkeslekta (Betula) tilhører bjørkefamilien (Betulaceae) og omfatter om lag 60 arter av sambo, løvfellende trær og er fra tempererte og arktiske deler av den nordlige halvkule. Trær av B. pendula Roth. kan bli 15-25 m høye og har en åpen, slank krone. Greinene hos større trær vokser skrått oppover, mens smågreinene er hengende. Hos unge trær er greinene opprette og barken mørk, men den blir i løpet av noen år erstattet med hvit ytterbark som etter hvert løsner i tynne, papiraktige flak.

Stammebarken hos voksne trær har vannrette, brede, svarte striper. Kultivaren får hos eldre individer brunoransje, ruteformede tegninger der barken sprekker opp. Nederst på stammen hos gamle trær blir barken mørkgrå. Unge kvister er vanligvis hengende, svært tynne og med mange, som regel lyse, harpiksvorter. Disse er særlig tydelige hos unge planter. Vinterknoppene er 3-7 mm lange og ofte kortskaftet. Bladene er 3-7 cm lange, bredt eggformet eller rombiske, med tverr eller kileformet bladgrunn og utdratt spiss. Bladoverflaten er snau, og bladranden er spisst dobbelt sagtannet. Unge blader er klebrige. Bladskaftet er 1-2 cm, om lag halvparten så langt som bladplaten. Bladene får gul høstfarge.

Blomstene sitter i rakler og er tilpasset vindpollinering. Kultivaren setter ikke hannrakler. Hunnraklene sitter endestilt på korte skudd som bryter fra sideknopper om våren. De er kortere og stivere enn hannraklene, og under blomstringen er de opprette. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 12. mai, om lag fire dager etter løvsprett, men kan begynne allerede siste uke i april. Under blomstring er hunnraklene opprette innenfor en krans av nyutviklede blader. Etter bestøving strekker hunnraklene seg og blir 1,5-3,5 cm lange og hengende. Det er vanligvis tre blomster innenfor hvert rakleskjell. Hunnblomstenes rakleskjell er 3-lappet, og ved hvert av rakleskjellene finnes som regel tre frukter. Hver frukt er en 1-3 mm lang nøtt med to hinneaktige vinger. Fruktvingene er 2-3 ganger så brede som nøtta. Frukter og rakleskjell faller fra hverandre ved modning utoverseinsommer og høst, men modne hunnrakler kan også henge på utovervinteren og fram mot våren. Frøene blir spredd med vind eller vann.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Europa og Marokko, og østovertil Lilleasia og Ural. Her i landet er den vanlig i lavlandet nord til Saltdalen i Nordland, men den mangler langs kysten vestpå. Det finnes spredte bestand helt til Pasvikdalen og opp til 900 moh. i Sør-Norge. Arten er nokså variabel, og her i landet finner vi både hovedtypen B. pendula var. pendula og den nordlige B. pendula var. lapponica, som særlig vokser på skrinne furumoer i Pasvik og muligens i Nord-Østerdalen. Denne skiller seg ut ved å ha lysere og glattere bark, større blader og større frukter enn hovedtypen. B. pendula f. carelica kalles valbjørk. Den danner spesielle mønstre i veden («masur») og brukes til knivskaft, paneler og møbler. Flikbladete individer forekommer svært sjelden i naturen. Den norske kultivaren B. pendula ‘Fortuna’ er oppformert fra den flikbladete «Skårabjerken» på fjellgården Skåri i Fortun i Sogn.

Vokseplass:

Vi finner oftest hengebjørk i tørr skog, ved berg og i urer. Arten trives best der lokalklimaet er varmt. Bjørk er typiske pionérplanter. De er lyselskende, rasktvoksende og tåler næringsfattig jord. B. pendula trives best under lune forhold og er lite tolerant overfor dårlig drenering. Trærne har et grunt og vidt rotsystem. De er storforbrukere av vann og egner seg dårlig som nabo for andre planteslag.

Bruksområde:

Stammedannende bjørk er svært populære i grøntanlegg. Prydverdien ligger i grasiøs vekstform, friskt grønt bladverk om våren, grasiøst hengende greiner med flikete blader, og dekorativ, avflaknende hvit bark. Hengebjørk egner seg som frittstående tre, men trærne kan også plantes flere sammen i alleer, rekker eller grupper.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Innen bjørk finner vi noen av de mest vinterherdige treslagene vi kjenner. Stedegne trær er godt tilpasset lokale vokseforhold, fordi trærne har daglengdestyrt vekstavslutning på ettersommeren. Kultivaren regnes som herdig til sone 7.

Skjøtsel:

Plantene bør ikke beskjæres om våren, ettersom rottrykket er stort og trærne vil blø mye. Tilbakeskjæring av tykke greiner eller stammer fører sjelden til særlig bryting av nye skudd. Sårovergroingen er sein, og sårene blir lett inngangsport for råtesopper. Dersom bjørketrær blir for høye der de står, vil som regel den beste løsningen være å felle trærne og heller plante nye trær, framfor å gjennomføre en kraftig beskjæring. Flikbladet hengebjørk bør følgelig ikke plantes der det kan bli nødvendig med høye inngrep i krona. Eventuell mindre omfattende beskjæring av bjørk bør utføres i løpet av sommeren. Omplanting av bjørketrær har størst mulighet for å lykkes under løvsprett om våren.

Sykdommer og skadedyr:

En rekke arter av insekter og midder finner næring og skjul i bjørketrær, men få av disse har særlig betydning for trærnes utvikling. Bjørkerustsoppen (Melampsoridium betulinum) kan redusere tilvekst og utvikling, også i planteskolen. Godronia multispora dreper knopper og skudd hos bjørk, noe som kan føre til glissen krone. Soppen har enkelte år gitt betydelig skade på hengebjørk de siste 10-15 årene.

Opprinnelse:

Ekte ornäsbjørk, det vil si den opprinnelige klonen med flikete blader, ble funnet av ”Secreteraren Välborne Herr” Hans Gustav Hjort i skogen ved Lilla Ornäs i Dalarna i 1767. Det var da et om lag to m Høye trær med fingertykk stamme. Hjort flyttet, trolig allerede året etter, treet inn i hagen på Lilla Ornäs, der det var mer beskyttet mot «Folk och kreatur». Her sto treet i mer enn hundre år. Et tresnitt hos den norske botanikkprofessoren F. C. Schübeler er basert på et fotografi tatt i 1878. Det viser et tre som er 64 ½ fot høyt med stammeomkrets 6 fot 8 tommer målt fem fot overrothalsen. Målene tilsvarer henholdsvis 20,2 og 2,08 m.

Det var heldig at treet ble fotografert, for selv om det i 1878 tilsynelatende var «fullkomment friskt», blåste det ned i en storm den 16. april 1887. Men heldigvis hadde Lantbruksakademins Experimentalfält ni år tidligere tatt podekvist som ble brukt til å lage nye trær. I katalogen for 1885-86 kunne institusjonen for første gang tilby trær av «äkta ornäsbjørk». Men allerede på dette tidspunktet fantes det tilbud om annen flikbladet bjørk i andre planteskolers kataloger. De parallelle tilbudene ga i årene deretter mange muligheter for sorts- og navneblanding.

Allerede i 1769 hadde Carl von Linné, etter en skriftlig henvendelse til eieren, mottatt en kvistprøve av den sjeldne bjørka. Han beskrev den som Betula alba dalecarlica. Den første detaljbeskrivelsen og tegning av ekte «ornäsbjørk» ble publisert av C. M. Blom i 1786. Hylander påpeker at forskjellen mellom ekte (B. pendula fo. dalecarlica) og uekte «ornäsbjørk» (B. pendula fo. crispa) er at den ekte har ett utpreget flikpar, mens den uekte har mer regelmessig mangeflikete blader.

under den moderne sortsbetegnelsen Betula pendula ’Dalecarlica’ finnes trolig ulike kloner, og det er usikkert hvor stor andel den opprinnelige klonen utgjør av de trærne som har vært oppformert og markedsført av norske og svenske planteskoler opp gjennom tidene. Det europeiske sortimentet omfatter flere andre flikbladete bjørkekloner. I Sverige er det nylig gjennomført en opprydding, og heretter vil det være den opprinnelige klonen fra Dalarna som blir omsatt under navnet B. pendula ’Dalecarlica’, nærmere bestemt som E-plante fra svenske og norske planteskoler. Her i landet har planteskolen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) hatt den opprinnelige klonen siden omkring 1950, og materiale som siden er oppformert ved Eliteplantestasjonen på Sauherad (nå Sagaplant), er av denne typen.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivaren blir formert ved mikroformering. Stiklingsformering er mulig, men lite brukt i praksis. Ungplanter omsettes i kar. Trær blir vanligvis omsatt i kar eller med klump. Schübeler nevner at direktør E. Lindgren ved Experimentalfältet gjennom årenes løp hadde under søkt omtrent 150.000 frøplanter som var direkte avkom etter den opprinnelige Ornäs-bjørka. Blant disse frøplantene hadde han funnet flere med flikete blader, men de skilte seg alle vesentlig fra opphavet.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Bjørk er en vindbestøver og vil lett krysse seg med annen bjørk på stedet. Hvert tre produserer høye mengder frø.

Andre forhold av betydning for bruk:

Bjørketrær blir sjelden særlig mer enn 100-150 år gamle. De høye mengdene frø fra eldre bjørketrær vil lett spire på jord som er uten vegetasjon. Trærne kan dermed gi opphav til mye ugras på sine steder.