Alnus glutinosa ‘Sakari’ E

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren blir 10-15 m høy og har slank, kjegleformet og etter hvert 2-3 m bred, søyleformet krone. Den har gjennomgående stamme og opprettvoksende greiner. Svartor har prydverdi under blomstringen om våren og når bladverket står skinnende grønt på forsommeren.

Botanisk beskrivelse:

Oreslekta (Alnus) tilhører bjørkefamilien (Betulaceae) og omfatter om lag 35 løvfellende, sambo arter på den nordlige halvkule. Svartor blir 15-20 m høye trær. Arten har en karakteristisk, mørk vintersilhuett med en mengde korte, findelte smågreiner. Trærne kan sette enkelte rotskudd fra gruntliggende røtter.

Ung stammebark er glatt og purpurbrun. Eldre bark blir brunsvart og sprekker opp i skorper. Etter kutting eller beskjæring får snittflaten raskt en mørkere, gulrød farge. Den rødlige kjerneveden hos svartor har vært omtalt som «Nordens mahogni». Årsskuddene er snaue og har klebrige kjertler. Vinterknoppene er 6-8 mm lange og sitter skruestilt på korte skaft. De er rødfiolette til grønnlige, ofte klebrige, omvendt eggformet og dekket med to like lange skjell som lett kan oppfattes som ett knoppskjell. Bladene sitter skruestilt. De er ofte kortere og bredere enn hos arten. Bladskaftet er 1,5-2 cm langt og bladplata 8-10 cm lang og 6-8 cm bred. Bladformen er bredt omvendt eggformet med avrundet, tverr eller utrandet spiss. Hvert blad har 5-8 par med sidenerver og er mørkgrønne med blank overside og lysere under side. Unge blader kan være klebrige. Bladene er snaue med unntak av enkelte gulbrune hårdusker i nervevinklene på under siden. Bladranden er uregelmessig avrundet til grunt dobbelt sagtannet. Bladene faller av grønne om høsten.

Hannraklene utvikler seg gjennom ettersommer og høst og overvintrer 2-3 cm lange og mørkt rødbrune på trærne. De vokser videre om våren til lysere brune, 5-10 cm lange, hengende rakler som sitter i grupper på 3-5. Blomstringen kommer før løvsprett. I Ås er middeldato for begynnende blomstring hos svartor 13. april, men blomstringen kan forekomme allerede i slutten av mars, eller så seint som første uke i mai, dersom våren er kjølig. Hunnraklene er mørkt rødbrune og sitter på tydelige skaft i grupper på 3 til 8. Om høsten finner vi både kongleanlegg for kommende års blomstring og fullmodne, 1-2 cm lange, eggformete «orekongler» på trærne. Orekonglene blir sittende på trærne gjennom vinteren og har en viss dekorativ effekt. Fruktene er små, flate vingenøtter som blir spredd i tørre perioder gjennom høst og vinter.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Europa til Kaukasus og Sibir, samt i Nord-Afrika. I Norge finner vi svartor i sumpskog, på myr og på steder med høy grunnvannstand på Østlandet til 660 moh. og langs kysten til Nord-Trøndelag. På Vestlandet finnes arten også som et skogstre i lier. Avarten med slank krone er en botanisk form (A. glutinosa f. pyramidalis) som av og til blir funnet i naturen, tatt vare på og gitt eget navn.

Vokseplass:

Som andre arter av Alnus har rotsystemet knollformete strukturer som inneholder nitrogenfikserende Frankia-bakterier. Det innebærer at treslaget ikke krever tilgang på mineralisert nitrogen i jorda. Or bidrar isteden med fiksert nitrogen i blad-, kvist- og rotrester til naboplanter som ikke har evnen til å hente nitrogen fra lufta. Voksestedet bør være solrikt eller ligge i halvskygge, gjerne på næringsfattig jord og steder som har høyt grunnvannsspeil eller er utsatt for kortvarig oversvømmelse. Svartor danner fortykkete, hvite finrøtter med innvendige luftkanaler når røttene står i vann. Dette sikrer lufttilgang. Arten er en pionér som kan etablere seg på tung, tett og vannmettet jord. Den blir i tillegg regnet som kalktolerant og middels tolerant mot salt.

Bruksområde:

Kultivaren er mest aktuell som gatetre på steder med begrenset plass til trekroner. Den kan imidlertid også være aktuell som frittstående tre i hager og parker, eller i trerekker. Amerikanske kilder anbefaler kultivaren som et alternativ til Populus nigra ’Italica’, ettersom treslaget hittil ikke har vært særlig utsatt for sykdom. Dette kan imidlertid endre seg dersom Phytophthora alni sprer seg her i landet. Det er en alvorlig skadegjører som lett sprer seg i fuktige miljøer og som allerede har gått hardt ut overmange svartorbestand lenger sør i Europa.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Med sin finske opprinnelse bør kultivaren være godt tilpasset forholdene på breddegrader tilsvarende Sør-Norge. Vi kan trolig regne den som herdig innenfor det området vi anbefaler planting av arten, det vil si først og fremst i kystnære områder, gjerne i kjølig klima til og med sone 5. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble kultivaren plantet i Treforsøksparken ved NMBU i Ås i 2005. Fram til 2012 ble det ikke observert skader på trærne, som fikk karakteristikken «friske og skadefrie».

Skjøtsel:

Treslaget krever generelt lite skjøtsel. Det har naturlig spisse greinvinkler, men er lite utsatt for brekkasje. Oppstamming kan være nødvendig, men seinere krever treslaget svært begrenset beskjæring av krona. Eventuelle stammeskader gror nokså seint. Treslaget danner sjelden rotskudd.

Sykdommer og skadedyr:

Minerende og gnagende insekter kan skade bladverket, men det har sjelden alvorlige konsekvenser for trærne. Angrep av mjøldogg og kreft kan forekomme, men gjør sjelden noen stor skade. Siden 1993 har imidlertid soppen Phytophthora alni spredd seg i Europa. Dette er en alvorlig skadegjører som også nylig er påvist her i landet. Den er en trussel mot begge våre arter av Alnus.

Opprinnelse:

Opprinnelsen til den internasjonalt mest kjente kultivaren, A. glutinosa ‘Pyramidalis’, er ikke sikkert stadfestet, men morplanten fra 1800-tallet skal i følge én kilde ha vokst i Skandinavia. (Det botaniske synonymet «birkiána» kan tyde på svensk opphav, ettersom Birka er et kjent og viktig handelssentrum for vikingene. Birka lå på dagens Björkö i Mälaren om lag 30 km vest for Stockholm.) Den tyske planteskolemannen Ludwig Späth oppformerte denne kultivaren i planteskolen sin i Berlin på 1870-tallet. A. glutinosa ‘Sakari’ ble funnet i Kotka i Finland og er oppkalt etter finneren, Sakari Sarnioja, professor ved det finske skogforskningsinstituttet. Det første eksemplaret av kultivaren ble plantet i 1990 på Korpasbackavägen i Lillhoplaks i Helsinki. I løpet av 25 år er kultivaren blitt et av de mest populære gatetreslagene i Finland.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivaren må formeres vegetativt. Det enkleste er å nytte sommerstiklinger. Poding på en grunnstamme av arten er et alternativ, dersom stiklingsformering gir dårlig tilslag. Mikroformering er en mer kostbar metode, som først og fremst nyttes i kombinasjon med rensing av mormateriale for eventuell sykdomssmitte.

Risikovurdering:

Svartor har sin nordgrense her i landet. Den sprer seg hovedsakelig med frø, men kan også formere seg lokalt med skudd fra stubbe og røtter. Kultivaren setter frø, men det er ukjent hvor stor variasjon som forekommer mellom ulike bestander i Norden. Arten har ingen mulighet for å spre seg vegetativt ut i naturen. Risiko for spredning av ukjente gener til norsk natur er ikke avklart, men anses i utgangspunktet som liten.

Andre forhold av betydning for bruk:

Or produserer høye mengder pollen som kan framkalle allergi. Viltvoksende or blir regnet som det viktigste allergiframkallende treaktige planteslaget etter bjørk her i landet. Pollen kan også utgjøre et problem som belegg på biler på parkeringsplasser.