Abelia mosanensis IDA® E (‘Eplida’)

Spesielle kvaliteter:

Duftabelia IDA® E får rosa blomster med fantastisk duft i månedsskiftet mai-juni. På høsten endres bladverket og gir dekorative oransje og røde høstfarger. en er reistent mot rådyr og hjort, så denne kan trygt plantes i områder hvor det er et rikt dyreliv.

Botanisk beskrivelse:

Abeliaslekta (Abelia) tilhører under familien Linnaeoideae i kaprifolfamilien (Caprifoliaceae) og omfatter i utgangspunktet om lag 30 arter som alle finnes viltvoksende i Asia. Botanikere ved Kew i London går inn for å dele slekta i fire separate slekter, men dersom vi holder oss til abeliaslekta i opprinnelig forstand, kan fellestrekkene beskrives som små til Middels store, delvis alltidgrønne eller bladfellende, nokså tett forgreinete er. A. mosanensis I.C. Chung ex Nakai ble første gang beskrevet botanisk så seint som i 1926 (Bot. Mag. (Tokyo) 40:171). Denne bladfellende arten finnes viltvoksende i Korea, og artsepitetet viser til provinsen Mosan i dagens Nord-Korea. Den har nokså sprikende, tynne greiner, som til sammen danner heller luftige, såteformede, én til to m Høy og noe bredere, litt sprikende er med overhengende greiner.

Vinterkvisten er gråbrun med spredte, svarte flekker. Vinterknoppene sitter motstilt og er små og med brungrønne knoppskjell. Årsskuddet er rødlig og håret i begynnelsen av vekstsesongen men blir etter hvert snaut. Bladene sitter motstilt langs skuddet. De er nærmest uten skaft, eggformet og blankt mørkgrønne, men med et rødlig eller bronsefarget skjær idet de springer ut. Noen kilder oppgir at bladene får vakker rødoransje høstfarge, men det er trolig bare i områder med lang vekstsesong.

ene blomstrer rikt i juni. Blomstene er små og sitter 12-15 sammen i 3-4 cm lange topper i enden av sideskudd. Blomsterknoppene er rosa, men blomstene blir hvite når de åpner seg. Blomstene er samkronte, med smalt traktformet krone, om lag én cm langt kronrør og fem kronlapper som til sammen gjør hver blomst omtrent 1 cm bred. De dufter sterkt og tiltrekker seg sommerfugler. Duften er blitt sammenliknet med både blomstrende liljer, syrin, svibel og koreakorsved. De omvendt eggformede begerbladene er attraktivt purpurfarget og blir sittende lenge etter at blomsterkrona har falt av. Fruktene er læraktige nøtter (akener) som sitter innenfor de varige begerbladene.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes bare viltvoksende på Korea-halvøya.

Vokseplass:

Duftabelia trives best på et solrikt voksested eller i halvskygge. Jorda bør ikke tørke helt ut og være godt drenert, næringsrik og helst ha litt lav pH.

Bruksområde:

Arten er en for privathagen eller som enkeltinnslag i en parkrabatt sammen med andre arter med omtrent samme vekstkraft og størrelse. Den bør plasseres slik at duften kommer til sin rett under blomstringen i juni. Amerikanske kilder foreslår arten brukt som hekk, men løs vekst og foreløpig usikkerhet om overvintringsevne, gjør slik bruk risikofylt hos oss.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Kilder i USA oppgir amerikansk herdighetssone 4-5, noe som tilsier at plantene skal tåle vintertemperaturer ned mot -30 °C. Vår erfaring i Norge er at Abelia mosanensis IDA® E (‘Eplida’) klarer seg fint i herdighetssone 5.

Skjøtsel:

Blomstringen kommer på fjorårskvist og eldre greiner. Ved foryngelsesbeskjæring på ettervinteren vil derfor mange blomsterknopper ble skåret bort. Dette tilsier at eventuell forynging bør gjennomføres overflere år. Forsiktig stussing rett etter blomstring kan gi plantene bedre vekstform.

Sykdommer og skadedyr:

Arten har ingen kjente soppsykdommer eller andre skadegjørere.

Opprinnelse:

Duftabelia er naturlig i Øst-Asia og Mexico, men IDA® E er funnet kultivert i Baltikum, og er en krysning av chinensis og uniflor.

Formerings- og produksjonsmåte:

Duftabelia blir formert med stiklinger på forsommeren. Plantene blir produsert og omsettes i kar.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Det er ingen grunn til å tro at denne arten vil kunne spre seg i norsk natur.