Spesielle kvaliteter:
Tuja med sentral stamme, kjegleform og duftende, blågrønt bar med hvit underside.
Botanisk beskrivelse:
Tujaslekta (Thuja) tilhører sypressfamilien (Cupressaceae) og omfatter seks arter av alltidgrønne, sambo, konglebærende trær som kan bli opptil 70 meter høye. To av artene finnes viltvoksende i Nord-Amerika, de øvrige i Øst-Asia. Koreatuja kan bli 10-15 meter høye trær med kjegleformet krone, men ofte bare en opptil 9 meter høy busk, og hos oss kan hende bare 4-5 meter høy. Skudd og greiner sitter tett. Greinene har åpen greinvinkel, mens skuddspissene peker oppover.
Unge kvister har rødbrun bark. Skuddsystemet er flatt. Skuddene er 2-4 mm brede og utpreget flate. Oversiden er blank grønn med tydelige kjertler med harpikssekret, mens undersiden er sølvhvit av tettsittende spalteåpningsbånd og tørr harpiks. Bladene er 2-5 mm lange, skjellformet og sitter korsvis motstilt. Kant- og flateblader har noe ulik utforming. Kantbladene er uten spiss og med grønn rand. Flatebladspissen på oversiden av kvisten er tiltrykt. På undersiden kan flatebladene ha en grønn midtribbe. Knuste blader har en sterk lukt som beskrives som lukten av kokt frukt eller plumpudding.
Hannblomsterstandene sitter enkeltvis og endestilt. De er om lag 3 mm lange, runde og kan i oppbygning minne om små rakler. Hver blomst har skjoldformete pollenblader. Kongleanleggene sitter enkeltvis på skuddene, men ofte tett sammen. Konglene er elliptiske, brune og 8-14 mm lange. De består av fire par lærharde kongleskjell som er om lag like lange, men de ytterste er som regel sterile. Konglene modner i løpet av én vekstsesong. Ved modning spriker kongleskjellene sterkt, som hos resten av tujaslekta.
Naturlig utbredelse:
Arten finnes viltvoksende i nordlige og sentrale deler av Korea i høydelag fra 800 til 1100 moh.
Vokseplass:
I naturen finnes koreatuja i skrånende terreng i lokale fjellområder. Arten bør plantes på steder med jevnere jordfuktighet enn de nord-amerikanske artene. Den tåler ikke uttørking. Arten trives heller ikke med stående fuktighet og er dessuten lite kalktolerant. Skyggefulle voksesteder vil gi glisne planter. Tuja regnes generelt som lite tolerant mot vind.
Bruksområde:
Kultivaren egner seg som et frittstående tre i hager og andre grøntanlegg. Den kan trolig også nyttes som hekkplante med blålig skjær i baret – et noe mer vinterherdig alternativ til kultivarer av lawsonsypress.
Vinterherdighet og klimatilpassing:
Arten er hittil sjelden plantet her i landet, så vi mangler erfaring med vinterherdighet. Den bør regnes som noe mindre vinterherdig enn Thuja occidentalis, men koreatuja har klart seg uten vinterskade i parken ved NMBU siden 1972 og regnes som herdig til sone 5.
Skjøtsel:
All tuja tåler til dels kraftig beskjæring. Det kompakte rotsystemet gjør at selv forholdsvis store planter tåler omplanting og flytting.
Sykdommer og skadedyr:
Tuja er generelt lite utsatt for skadedyr. Phytophthora sp. kan av og til angripe rothals og rot slik at hele planter dør.
Opprinnelse:
Frø av arten ble høstet under Nordisk Arboretutvalgs ekspedisjon til Sør-Korea i 1976. Jan Eirik Sanda i Sanda planteskole har valgt ut kultivaren blant frøplanter i et prøvefelt på Nøtterøy etter denne ekspedisjonen.
Formerings- og produksjonsmåte:
Kultivaren blir formert med stiklinger og produsert i kar. Større eksemplarer bør produseres på friland og omsettes som klumpplanter.
Innspill til vurdering av potensial for spredning:
Alle arter av tuja er innført hit til landet. Noen av dem har vist at de kan spre seg med frø. Det er ukjent om koreatuja kan hybridisere med annen tuja og om kultivaren eventuelt setter spiredyktig frø. Produksjon og omsetning av kultivaren vil trolig være begrenset og slik sett utgjør den ingen stor risiko.
Andre forhold av betydning for bruk:
Veden hos tuja er svært holdbar og brytes seint ned. Den spesielle lukten gjør at plantedeler kan brukes til røkelse. Plantesaften er giftig og kan irritere hud og slimhinner.
Dicks vei 12
1366 Lysaker
