Sorbus incana E

Spesielle kvaliteter:

Gråasal er et lettskjøttet, middels stort tre med slank, regelmessig og tettvokst krone. Trærne har om våren lyst, sølvaktig bladverk, seinere mørkegrønne blader og hvite blomster i halvskjerm. Den store fargeforskjellen på over- og undersiden av bladene gir et sølvaktig inntrykk når bladene beveger seg i vinden.

Botanisk beskrivelse:

Asalslekta (Sorbus) tilhører rosefamilien (Rosaceae) underfamilie Maloideae og omfatter om lag 100 arter av opptil 20 meter høye, løvfellende trær og busker på den nordlige halvkule. Her i landet finner vi 12 viltvoksende arter, hvorav halvparten regnes som endemiske, det vil si at de ikke finnes viltvoksende andre steder i verden. Gråasal (S. incana Hedl.) tilhører underslekta Aria – asal. Trærne blir 7-9 meter høye og har vanligvis gjennomgående stamme. Da blir de enstammet med sidegreiner med åpne greinvinkler. Krona hos unge trær er kjegleformet, men etter hvert blir den mer eggformet. Kronebredden blir 6-7 meter. Normal årstilvekst er 20-30 cm.

Vinterkvisten er brun med små, runde, gråhvite korkporer. Margen er tett, rund og gulhvit. Vinterknoppene er rødbrune og noe oppsvulmet. Knoppskjellene er få og ligger taklagt. Endeknoppen er som regel større enn sideknoppene, som er 5-7 mm lange og sitter tiltrykt kvisten. Bladfoten er ikke markert. Stammebarken hos unge trær er brungrønn, glatt og med enkelte spredte korkporer. Stammen hos større trær er sølvgrå og glatt. Unge skudd og bladskaft er filthåret. Ørebladene på årsskudd er smale, nesten linjeformet og nærmest uten tenner. De faller av tidlig. Bladene sitter skruestilt. De er 7-10 cm lange, eggformet med bredt avrundet spiss. Bladskaftet er 10-15 mm langt. Bladene er svakt bølget og har 8-10 nervepar. Bladranden er svakt lappet til grovtannet. Oversiden er blankt mørkgrønn med spredte hår, mens undersiden har grålig filthåring. Høstfargene går i gult og brunt.

Blomstringen kommer i mai/juni. Den er sparsom og varer i 12-15 døgn. Blomsterstanden er en endestilte halvskjerm. Den er dunhåret og 6-10 cm bred. De tokjønnete, hvite blomstene har fem begerblader, fem kronblader, 15-20 gule pollenblader, to til fem mer eller mindre sammenvokste fruktblader og samme antall grifler som er frie eller sammenvokste ved grunnen. Blomstene har sterk lukt, noe som skyldes at de skiller ut stoffet trimetylamin – et lokkemiddel for bestøvende biller og blomsterfluer. Arten setter svært få frukter. Hvert bæreple er 10-12 mm langt og blekt oransjerødt med store lenticeller. Det har to til fem tynnveggete rom, hvert med 1-2 frø. Frøsettingen er trolig apomiktisk, det vil si at avkommet blir likt morindividet.

Naturlig utbredelse:

Arten er ikke kjent som viltvoksende. Av denne grunn er status som art uavklart i The Plant List. Én teori er at den kan ha oppstått i en botanisk hage eller annen plantesamling som en hybrid mellom S. aria og S. torminalis. Naturlige hybrider mellom disse artene finnes det flere av i Karpatene. Karaktertrekkene til S. incana minner mye om tilsvarende hos S. x rotundifolia (se Sinkó et al. 2005).

Vokseplass:

Gråasal utvikler seg best på et solrikt til halvskygget voksested. Jorda bør være næringsrik og godt drenert. Komprimert jord og episoder med stående vann bør ikke forekomme på stedet.

Bruksområde:

Trærne egner seg godt i bymiljø, til alleer og trerekker med trær av moderat størrelse, samt i parker og privathager, gjerne frittstående, slik at kroneformen kommer til sin rett.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Arten regnes som vinterherdig til sone 4.

Skjøtsel:

Gråasal krever svært lite beskjæring. Eventuelle skudd fra stamme eller rothals fjernes så raskt som mulig. Skudd med uønsket vekstretning skjæres tilbake. De fleste artene innen Sorbus krever bra næringstilgang i etableringsfasen for å sikre god tilvekst. Særlig de første 2-3 årene bør trærne følges opp med jevn tilgang på vann og næring.

Sykdommer og skadedyr:

Gråasal skal være blant de mest utsatte Sorbus-slagene for pærebrann. Arten er ellers lite utsatt for sykdommer og små skadedyr. Trærne kan imidlertid være utsatt for stammegnag av hare og kanin, samt beiting av hjortedyr.

Opprinnelse:

Arten ble beskrevet i 1901 av den svenske botanikeren Teodor Hedlund (1861-1953) i hans monografi om Sorbus. Utgangspunktet for beskrivelsen var trær i den botaniske hagen i Uppsala. Disse var levert fra Hamburg på begynnelsen av 1800-tallet (før 1832). Opprinnelsen til E-plantene er podekvist som ble hentet til SLU Alnarp fra den botaniske hagen i København på 1970-tallet av parksjef Klaus Vollbrecht. Trær fra disse podingene ble utgangsmateriale i «Prosjekt 80 – Nya träd och buskar» (P80) ved SLU Alnarp. I prosjektet ble det valgt ut kloner og frøkilder fra botaniske hager, privathager, offentlige parker og populasjoner i svensk natur. Det ble lagt vekt på klimatoleranse, liten mottakelighet for sykdommer og god oppformeringsevne. Sorbus incana var ett av treslagene som ble testet og valgt ut i P80.

Formerings- og produksjonsmåte:

Trærne blir vanligvis formert ved poding. Det er viktig å bruke en kraftigvoksende Sorbus-art med stort rotsystem som grunnstamme. For å oppnå god utvikling og tilstrekkelig forankring blir derfor grunnstamme av S. intermedia eller S. austriaca anbefalt.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Arten setter sparsomt med frukter. Sammenliknet med andre arter innen Sorbus-slekta vil spredningspotensialet derfor være lite, selv om spredning med frø ikke helt kan utelukkes.

Andre forhold av betydning for bruk:

skal være sterk i vind og tåler snøbelastning.