Populus trichocarpa ‘Spirit’ E

Spesielle kvaliteter:

Kjempepoppel ’Spirit’ E vokser svært raskt og kan nyttes både til en storvokst, Klippet hekk, til léplanting og som frittstående parktre. Trærne har nokså spisse greinvinkler, og kultivaren skal erfaringsmessig sette få rotskudd. Den skal være sterk mot rust og blir særlig anbefalt for Østlandet, men kan fryse tilbake enkelte vintre i innlandet og nordover.

Botanisk beskrivelse:

Poppelslekta (Populus) tilhører pilefamilien (Salicaceae) og omfatter om lag 35 bladfellende, særbo arter av rasktvoksende trær. Det kan være vanskelig å sikkert bestemme artene i denne slekta, og særlig er taksonomien hos de nordamerikanske artene omstridt. Kjempepoppel tilhører imidlertid seksjonen balsampopler (Tacamahaca), som blant annet er karakterisert ved å ha duftende knopper og bladverk, særlig etter regn om våren.

Stammebarken er glatt og gulgrå, men etter hvert avskallende, grålig og grovt furet. Trærne blir normalt opptil 35 m høye, med slank, åpen, kjegleformet krone. Høyder helt opp til 65-70 m skal være målt i Nord-Amerika. Her i landet oppnår trærne høyder på 25-30 m når de står fritt. Trær av kjempepoppel blir sjelden særlig gamle. De begynner ofte å skrante før de er 100 år gamle og blir sjelden så gamle som 200 år.

Unge kvister er olivenbrune og noe kantet, mens eldre kvister er runde og mer rødbrune. Margen er kantet. Kraftige skudd har ofte tre nedløpende striper eller lister fra hvert bladfeste. Knopper og blader sitter skruestilt. Knoppene er 10-20 mm lange, rødbrune, slanke, sterkt klebrige og duftende. De er spisst kjegleformet og har ofte en dreid spiss. Bladene ligger sammenrullet i vinterknoppen. Under løvsprett er de gullig grønne og avgir en sterk balsamduft. Bladene er svært forskjellig hos kraftige skudd fra rot og stamme, sammenliknet med blader i krona. På kraftige skudd er det også ofte forskjell på de bladene som utvikler seg fra bladanlegg dannet året før og blader som blir dannet i løpet av sesongen. Bladskaftet er 3-6 cm langt. Bladplatene er vanligvis 8-12 cm lange, men opptil 25 cm lange på kraftige skudd. De er tydelig nettnervet, spisst eggformet til rombiske og bredest nedenfor midten, læraktige, med fint sagtannet bladrand. Bladoversiden er glinsende mørk grønn, mens under siden er mer hvitaktig og har ofte partier med rustbrunt skjær, særlig etter at bladene er fullt utviklet. Bladene får en lys gul høstfarge.

Poppel blomstrer med hengende rakler før løvsprett. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 5. mai, men den kan forekomme to uker tidligere eller ti dager seinere, avhengig av temperaturforholdene. Løvsprett og begynnende blomstring kommer samtidig. Hannraklene er 4-6 cm lange, og hver blomst har 30-60 pollenblader med rødlige pollenknapper. Hunnraklene er 6-15 cm lange. Hunnblomstene mangler griffel, eller den er svært kort. Blomstene har ikke honningkjertel, og poppel er tilpasset vindpollinering. Kapslene er håret og sammensatt av tre deler. Frøene er svært små og utstyrt med lange ullhår. Frukter og frø modner tidlig på sommeren, ofte før bladene er fullstendig utviklet.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i det vestlige Nord-Amerika, der den har en svært nordlig utbredelse.

Vokseplass:

Kjempepoppel trives best på dyp jord som holder godt på fuktigheten, men trærne stiller egentlig ikke strenge krav til jordbunnsforholdene. Poppelarter har liten konkurranseevne. De krever lys vokseplass og god avstand til nabotrær for å utvikle seg godt.

Bruksområde:

Kjempepoppel etablerer seg raskt og vokser kraftig de første årene etter planting. Kloner som P. t. ’Spirit’ er trolig blant de poppelslagene som egner seg best til lé- og hekkplanting. De egner seg imidlertid aller best til planting i parker og kulturlandskap. Her kan trærne ofte prege landskapet med sin størrelse og luftige krone. Ettersom poppel vokser så raskt, har de også vært interessante treslag i skogbruket.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Vekstavslutningen hos kultivarer av kjempepoppel er sterkt daglengdestyrt. Kultivaren P. t. ’Spirit’ regnes som herdig til sone 7 i Sør-Norge. Den er vinterherdig og vindtolerant og har derfor en viktig plass i grøntanlegg i områder med vanskelige klimaforhold. I områder uten stabilt kalde vintre kan kultivaren få vinterskade.

Skjøtsel:

Dersom vi ønsker å nytte poppel i grøntanlegg, må plasseringen være nøye gjennomtenkt. Popler produserer frø (hunnplanter), blomsterstander, småkvister og blader som krever stadig opprydding når plantene står i bymiljø. Dessuten har de fleste artene et grådig rotsystem som kan være problematisk fordi det lett tetter drensrør og ødelegger grunnmurer. Poppeltrær bør plantes minst 40 m fra slike installasjoner for at vi skal være sikre på å unngå skade. Etter hvert som poppeltrær blir gamle, må en følge med på kroneutviklingen og sørge for å fjerne døde og skadde greiner før de begynner å utgjøre en trussel for omgivelsene. Kjempepoppel ’Spirit’ skal være særlig godt egnet til hekk. Det skyldes blant annet at plantene tåler hard tilbakeskjæring uten å sette mange rotskudd. Hekkens høyde og bredde kan reguleres ved skjæring, og plantene skyter godt fra stubber.

Sykdommer og skadedyr:

Pileskjoldlus (Chionaspis salicis) suger næring fra bark og sevjelag hos poppel og andre treslag. De hvite skjoldlusene kan hemme veksten noe, men de sterkeste angrepene forekommer på planter som allerede er svake. Spiralgallelus (Pemphigus spyrothecae) forårsaker spiralsnodde galler på bladskaftene, mens punggallelus, oftest kalt salatrotlus, (P. bursarius) lager pungformete galler. Artene gjør liten skade på trærne, men den siste vertveksler med planter i kurvplantefamilien og kan gjøre stor skade på salat. Rød poppelbladbille (Chrysomela populi, syn. Melasoma populi) og ospebladbille (C. tremula, syn. M. tremula) har larver og voksne biller som gnager grådig på bladene, men skaden er vanligvis liten. Larvene av ospesvermer (Laothoë populi, syn. Amorpha populi), kveldpåfugløye (Smerinthus ocellata) og andre sommerfugler beiter på bladene av poppel og andre arter, men skaden er sjelden særlig alvorlig. Larver av sommerfuglen tredreper (Cossus cossus) kan hule ut greiner og tynne stammer. Poppelbladfallsoppen (Drepanopeziza sp.) kan angripe alle poppelarter. Den forårsaker brune til svarte flekker på blader og årsskudd. Sterke angrep fører til at bladene blir deformert og faller av. De sterkeste angrepene forekommer i nedbørrike somre. Soppen overvintrer i gamle blader på bakken, og vi kan motvirke smitte ved å fjerne løvet om høsten. Angrep av poppelskurvsoppen (Venturia populina) starter som svarte flekker på bladene. Dette fører til at veksten stopper opp og bladene får et forkrøplet utseende. Ved sterke angrep kan skuddtopper og blader bli helt svarte og tørke inn. Soppen overvinter i årsskudd og gamle blader og blir spredd med regnsprut om våren. Skaden blir størst i fuktig vær. Angrep av poppelbarkbrannsoppen (Pezicula populi) sees om våren som små, innsunkne flekker på fjorårsskudd. Disse partiene svulmer siden opp, og sporer blir produsert. Skuddet ovenfor det angrepne steder dør som regel. Det er de nye, grønne skuddene som blir smittet, og soppen ligger latent til neste vår. Soppen var mer alvorlig tidligere, og særlig skal planteskolene være oppmerksom på smitte med plantemateriale. Flere rustsopper (Melampsora spp.) kan angripe poppel. Disse danner oransje, pulveraktige sporehoper, særlig på bladene og på unge skudd. Sterkt angrepne blader gulner og faller av for tidlig. Rustsoppene vertveksler med bartrær som lerk og furu, og med skogbingel (Mercurialis perennis). Gulblære forårsakes av soppen Taphrina populina. Den danner først gullgule, siden gråsvarte blærer, som er særlig synlige på under siden av bladene. Sterkt angrepne blader faller av for tidlig, men soppen gjør sjelden skade av betydning. Poppel kan også angripes av mjøldogg (Uncinula spp.), honningsopp (Armillaria spp.), frukttrekreft (Nectria galligena) og sølvglanssopp (Chondrostereum purpureum).

Opprinnelse:

Kjempepoppel er dokumentert plantet i Europa siden 1892. Aage Langhammer ved daværende Institutt for skogskjøtsel, NLH samlet inn om lag 100 kloner av kjempepoppel fra nordområdene langs vestkysten av USA og Canada. Institutt for plantefag testet de mest lovende klonene på tolv steder fra Sørlandet til Troms. De tre kultivarene som til slutt ble valgt ut, er ført til P. trichocarpa, men på grunn av mulig hybridisering med P. balsamifera er artsbestemmelsen noe usikker. P. t. ’Spirit’ har trolig sitt opphav i indre områder av British Columbia, men nøyaktig opphavssted er ikke kjent. Kultivaren ble ført opp på Norsk offisiell sortsliste i 1988 og kom med i det norske sortimentet av E-planter i 2004.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivarer av poppel blir normalt formert med kviststiklinger på stikkeseng om våren. I løpet av det første året kan plantene bli mer enn én m høye. De bør plantes om etter den første sesongen og stå på friland i planteskolen i med jevnlig rotskjæring inntil de når salgbar størrelse. Middels store trær kan omsettes barrot, men det vanligste er å markedsføre dem som klumpplanter. Det er forbudt å innføre planter, tømmer, bark og plantedeler unntatt frø av poppel fra alle land utenfor Europa.