Pinus sibirica fk Toten E

Spesielle kvaliteter:

Sibirfuru er ett av få såkalte femnålede furutreslag som er svært sterkt mot angrep av soppen solbærfiltrust. Trærne blir etter hvert store med tett, mørkegrønn, bredt kjegleformet krone. Frittstående trær beholder greinene ned mot bakken i mange år.

Botanisk beskrivelse:

Furuslekta (Pinus) tilhører under familien Pinoideae i furufamilien (Pinaceae) og omfatter om lag 110 arter av alltidgrønne, sambo, konglebærende trær eller er fra den nordlige halvkule. Arten P. sibirica DuTour ble første gang beskrevet botanisk i 1803 (Nouv. Dict. Hist. Nat. 18:18). Den hører til under slekta Strobus, som blant annet er kjennetegnet ved at hvert kortskudd har et knippe av fem nåler. Sibirfuru er av noen botanikere regnet som en østlig under art av sembrafuru (P. cembra). Trærne kan bli opptil 40 m høye (10-20 m i Norge) og har bredt kjegleformet krone. Krona er ofte nokså eggformet i ungdommen, med sidegreiner helt ned til bakken. Etter hvert som trærne blir eldre, dør de nederste greinene, og krona oppleves som slank. Barken er glatt, grågrønn, etter hvert gråbrun og furet, og til slutt avflakende.

Årsskuddet er tett besatt med brune hår, som blir gråaktige fra skuddet er to år gammelt. Knoppene er eggformet og har harpiks. Knoppskjellene er glinsende brune. Nålebladene sitter fem på hvert kortskudd og er mørkegrønne på utsiden med hvite spalteåpningsbånd på de to flate sidene som peker innover. Dette gir et fargespill i baret. Nålene er 5-10 cm lange og skal ha tre harpikskanaler i hvert blad og ikke én, slik vi finner hos P. cembra. Nåler og kortskudd faller av etter 3-5 år.

Sibirfuru har en lang ungdomsfase, og det kan gå mer enn 20 år fra frøene spirer til trærne setter sine første kongleanlegg. Hannblomsterstandene sitter skruestilt i grupper nederst på fjorårets langskudd, som oftest i den nedre delen av krona og er omdannede kortskudd. De kan minne om korte, butte rakler og er lysrøde hos sibirfuru. Når disse blomsterstandene faller av etter blomstring, etterlater de åpne partier uten nåleblader langs langskuddet. Kongleanleggene sitter enkeltvis eller få i krans øverst på fjorårsskuddet ved basis av endeknoppen, vanligvis i den øvre delen av krona. Modne kongler er eggformet, 6-10 cm lange og mer enn halvannen gang så lange som brede. De har harpiks, er blåfiolette som umodne og åpner seg ikke etter modning. De om lag 1 cm lange frøene blir gjerne spist av fugler eller smågnagere, som brekker konglene åpne for å få tak i de næringsrike frøene.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Nord-Russland og Sibir.

Vokseplass:

Sibirfuru trives best med jordbunnsforhold som sikrer jevn fuktighet, slik som leirjord eller dyp råhumus. I Sibir vokser treslaget på nokså fuktig myr. Trærne tåler skygge, men utvikler tettest og finest krone dersom de står solrikt og med god avstand til nabotrær.

Bruksområde:

Sibirfuru blir her i landet opptil 20 m høye trær med tett, blåliggrønn krone. Arten skal være sterkere i byluft enn vår viltvoksende furu.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Art og frøkilde er herdig til sone 8.

Skjøtsel:

Forutsatt korrekt valg av vokseplass trenger ikke trærne beskjæring. I forbindelse med angrep av sopp på greiner og nåler kan sidegreinene nedoveri krona etter hvert bli glisne eller dø ut, noe som i så fall krever oppstammingsbeskjæring.

Sykdommer og skadedyr:

Arten regnes, i motsetning til sembrafuru og de fleste andre arter i under slekta Strobus, som svært sterk mot solbærfiltrust (Cronartium ribicola). Dette er en sopp som har obligat vertskifte med Ribes-arter, slik som solbær. I områder med solbærdyrking bør vi derfor bare velge sibirfuru dersom vi ønsker å plante femnålet furu. To andre sopper kan gjøre stor skade på unge trær. Furuas knopp- og greintørke (Gremeniella abietina) gir misfarging av nålene på fjorårsskudd, og knoppene tørker inn. Angrep av ekte furuskyttesopp (Lophodermium seditosum) begynner om høsten som små, gule flekker på nålene. Etter hvert blir flekkene større og brunlige. Sterkt angrepne nåler faller av om våren. I områder med mye snø kan også snøskytte (Phacidium infestans var. infestans) føre til at skudd og topper dør hos unge planter. Enkelte år kan trærne få nokså sterke angrep av ullus.

Opprinnelse:

Frø av denne frøkilden ble høstet av ett enkelt prakteksemplar av sibirfuru i Lena sentrum på Toten. Treet ga nærmest årvisst såpass god frøavling at det i mange år dekket det norske behovet. Det opprinnelige treet er nå felt, men det ble hentet podekvister fra treet, og nye trær av samme klon står i frøplantasjen hos Sagaplant. Disse trærne har overtatt som leverandør av frø av frøkilden. Avkommet blir svært ensartet.

Formerings- og produksjonsmåte:

Frøkilden Toten blir formert med frø. Frøene må kjølebehandles i 20-28 uker for å bli i stand til å spire. Unge trær blir produsert i konteinere, mens større eksemplarer bør få utvikle seg på friland før de blir tatt opp og omsatt som klumpplanter. Rotsnurr unngås ved at plantene ikke står for lenge i samme konteiner uten luftbeskjæring av røttene.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Enkelte steder her i landet er arten forvillet, men spredningen synes å være nokså sporadisk. Frøene blir spredt av fugler eller gnagere som hamstrer frø om høsten og ikke spiser hele frølageret gjennom vinteren.

Andre forhold av betydning for bruk:

Det er vanskelig å skille sibirfuru og sembrafuru fra hverandre ut ifra ytre kjennetegn. I eldre parkanlegg finnes det trolig flest eksemplarer av sistnevnte. Veden hos begge arter er svært verdifull og har vært nyttet til treskjærerarbeider. Frøene hos sibirfuru har kulturhistorisk interesse. De såkalte «russenøttene» var en viktig handelsvare under pomorhandelen mellom Russland og Nord-Norge.