Spesielle kvaliteter:
Blågran blir et høyt, kjegleformet tre med attraktivt, blålig bar. Kultivaren er en utvalgt klon med særpreget, sølvblå farge.
Botanisk beskrivelse:
Granslekta (Picea) hører til under familien Abietoideae i furufamilien (Pinaceae) og omfatter om lag 35 arter av alltidgrønne, sambo, konglebærende trær på den nordlige halvkule. Slekta blir gjerne delt i tre seksjoner, og P. pungens blir ført til seksjonen Casicta. Trærne blir i naturen opptil 40 m høye, men hos oss kan vi regne om lag 20 m som vanlig høyde. Stammen danner normalt en rett, gjennomgående søyle, og krona danner en først en slank, siden en bredere kjegleform. Hos eldre trær blir de nederste greinene mer hengende. Øverst på hvert toppskudd blir det om høsten dannet en endeknopp og en krans av dominerende sideknopper. Sideskudd fra disse knoppene danner årlig en ny etasje med sidegreiner. I tillegg vokser det ut spredte, mindre greiner oppoverlangs stammen. Greinene peker omtrent rett ut fra stammen, og smågreinene er nokså stive. Stammebarken er rødlig grå, tykk og dypt furet. Både stamme, greiner og kvist inneholder harpiks (kvae).
Kvisten er gulbrun til oransjerødbrun. Knoppskjellene på vinterknoppene er tynne, tilbakebøyde og danner en rosett ved basis av knoppen. Nålene er uten skaft, men sitter på en forhøyning (pulvinus). Deler av denne brunfargete forhøyningen følger med når vi river av enkeltblader fra kvisten. Hvert nålblad er 2-2,5 cm langt, blålig og danner en bred vinkel med kvisten. De peker i mange retninger og er stive og svært stikkende. Nålefargen blir mørkere og mer grønn etter hvert som nålene blir eldre. Spalteåpningene på nålenes overside er ordnet i flere enn tre rekker og på under siden i tre til seks rekker. Nålene har harpiksganger.
Hannblomsterstandene er ikke treaktige, men minner om korte, tykke rakler og sitter i bladhjørnene på fjorårsskudd, særlig på den øvre delen av skuddet. Konglene finner vi gjerne bare i den øverste delen av krona. De sitter enkeltvis og er først opprette, men blir etter hvert hengende. Hver kongle blir dannet fra endeknopp eller sideknopp nær toppen av fjorårsskuddet. Konglene modner i løpet av noen måneder fram mot høsten, og under modningen er de grønne. Modne kongler er 6-12 cm lange og lysbrune. Kongleskjellene er tykke ved basis og tynne, bøyelige, utrandet og bølget i toppen. Ved hvert kongleskjell sitter to frø. Dekkskjellene er svært små og ikke synlige fra utsiden av umodne kongler. Frøene er 2 mm lange, svartbrune med en om lag 8 mm lang frøvinge. De blir spredd når konglene åpner seg i tørt vær.
Naturlig utbredelse:
Blågran finnes viltvoksende i den sørlige delen av Rocky Mountains i høydelag 1800-3300 moh., fra sørlige Wyoming og østlige Idaho sør til Arizona og New Mexico.
Vokseplass:
Arten vokser på tørr, kalkrik berggrunn i hjemlandet, men ser ut til å være tolerant overfor både fuktigere og surere jordsmonn. Den skal tåle byluft bedre enn andre granarter. Alle granarter er også nokså lyskrevende, og best barfarge oppnår vi på blågran når trærne står soleksponert.
Bruksområde:
Kultivaren egner seg best som frittstående trær i større hager og parker.
Vinterherdighet og klimatilpassing:
Blågran er robust, tåler saltholdig luft og greier seg godt i kyststrøk, men også i vinterekalde fjellområder. Arten kan plantes til sone 7-8, også der det er nokså vindutsatt.
Skjøtsel:
Blågran krever generelt lite skjøtsel. Det er viktig at kultivaren beholder en gjennomgående stamme, så dersom toppskuddet skulle bli skadd, bør vi sørge for å binde opp et sideskudd som kan erstatte den skadde toppen. Alle granarter har et grunt rotsystem som er grådig på vann og næring. Andre planteslag trives ofte dårlig i nærheten av grantrær.
Sykdommer og skadedyr:
På gran finner vi ganske ofte 15-30 mm lange, ananasliknende galler forårsaket av gul eller grønn grangallelus (Adelges abietis, syn. Sacchiphantes abietis og A. viridis, syn. S. viridis). Ved sterke angrep av gallelus kan en del skuddspisser tørke ut, og veksten kan bli deformert. I juletreplantasjer kan gallelus gjøre betydelig skade, mens angrep i granhekker og på frittstående trær sjelden har stor betydning. Enkelte år finner vi store mengder granbarklus (Cinara piceae, syn. C. grossa) på gran. Disse lusene er mørke og forekommer i kolonier som avgir et blankt, søtt sekret som tiltrekker seg maur og bier. I dette sekretet vil det etter hvert feste seg svertesopper, slik at nåler og skudd får et svart belegg. Mange insekter forårsaker skade i barken og veden hos grantrær. Mest kjent er gransnutebille (Hylobius abietis), som gjør stor skade i plantefelt, og stor granbarkbille (Ips typographus), som vi i perioder har hatt masseangrep av i svekket skog. De har størst betydning i skogsbestand. Gran kan være utsatt for honningsopp (Armillaria spp.), og på tidligere dyrket mark kan rotkjuke (Heterobasidion annosum) føre til utgang av unge planter. Granrustsoppen (Chrysomyxa abietis) er en rustsopp som ikke vertveksler. Midtsommers får nålene lyse, gulaktige flekker eller tverrbånd. Nålene kan bli helt gule, og om våren sprekker de opp og frigjør gulbrune sporer. Angrepne nåler faller av. Soppen gjør størst skade til fjells og nordpå. Ulike råtesopper som angriper veden, er viktige for skogbruket, men lite viktige i grøntanlegg.
Opprinnelse:
Blågran ble første gang beskrevet botanisk under en ekspedisjon i staten Colorado i 1862. Frø ble raskt sendt til Europa, og arten ble tatt i bruk som hageplante. Man har hele tiden valgt ut individer som har blå til sølvaktig farge, og det finnes en rekke navngitte kultivarer innen arten.
Formerings- og produksjonsmåte:
Kultivaren blir stiklingsformert. Unge planter blir produsert i kar, mens større planter produseres på friland og omsettes som klumpplanter.
Innspill til vurdering av potensial for spredning:
Blågran, i likhet med flere av de andre innførte granartene, forekommer av og til forvillet her i landet.
Andre forhold av betydning for bruk:
Blågran er noen ganger brukt til produksjon av juletrær og forekommer som del av en juletreplantasje, eller som gjenstående trær etter slike plantasjer.
Dicks vei 12
1366 Lysaker
