Juniperus communis ‘Oskeladden’ E

Spesielle kvaliteter:

Einer med søyleform og grønt bar. Kultivaren har stramt opprett vekst, sterke greiner og beholder søyleformen bra selv ved stor snøbelastning.

Botanisk beskrivelse:

Einerslekta (Juniperus) tilhører sypressfamilien (Cupressaceae) og omfatter 45-60 arter av alltidgrønne, konglebærende lignoser på den nordlige halvkule, samt til 20°S i Øst-Afrika. Arten J. communis er sirkumpolar, med minst tre under arter og stor variasjon i vekstform – fra énstammete, opptil 20 m høye trær til krypende dvergplanter. Einer er det eneste bartreet som finnes viltvoksende både i Europa, Nord-Afrika, Asia og Nord-Amerika, og arten er den eneste barplanten i den opprinnelige floraen på Grønland og Island. Arten blir delt i flere under arter, men mellomformer er vanlige. Hos oss finner vi J. communis ssp. communis – vanlig einer, opp til skoggrensen, som en eller et lite tre. J. communis ssp. alpina – fjelleiner, finnes i fjellet og nordoveri landet, som lave opprette eller krypende er. Kultivaren hører til under arten vanlig einer og blir en om lag 3 m høy opprett, slank plante med søyleform.

Barken er rødlig brun og flakner av. Hos eldre planter kan barken være furet og grå. Kvisten er brunlig, mens årsskuddet er grønt. Det er trekantet av en nedløpende kjøl fra hvert blad. Bladene sitter tre i hver krans og dekker ikke skuddet. Hos vanlig einer er de 10-20 mm lange, rette, sprikende og spisse med et forholdsvis smalt, lyst spalteåpningsbånd på. De er grønne på under siden.

Einerplanter er normalt særbo, men sambo individer finnes. Kultivaren er en hannplante. Hannblomsterstandene er runde, gule og sitter som regel i bladhjørnene på siden av kvisten, sjeldnere endestilt.

Naturlig utbredelse:

I Norge finnes einer overhele landet opp til 1730 moh (Lom i Oppland). Under arten er vanlig opp til skoggrensen i hele landet, men langs kysten har plantene karaktertrekk som minner om fjelleiner, blant annet korte, innbøyde nåler.

Vokseplass:

under arten finnes i tørr skog, på beitemark og heier. Plantene krever lite kalk i jorda, er generelt lite næringskrevende og vokser på tørre, solrike steder med lett drenert jord.

Bruksområde:

Kultivaren egner seg som frittstående eller i gruppe, gjerne sammen med planteslag med annen vekstform. I gruppe bør planteavstanden være 80-100 cm.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Det store utbredelsesområdet gjør at einerkultivarene har noe varierende herdighet, og selv naturlig forekommende einer kan få klimaskader enkelte harde vintre. Vanlig einer regnes generelt for å være herdig til sone 6-7.

Skjøtsel:

Einere med søyleform bør ikke skjæres. Hos eldre individer kan være behov for å fjerne døde skudd og greiner, særlig nederst på plantene.

Sykdommer og skadedyr:

Einer er lite utsatt for angrep av insekter og annet småkryp. Noen kultivarer får så tett barmasse at de er utsatt for angrep av ulike bladsopper. Einer er vertplante for ulike rustsopper som har tvungen vertveksling med arter i Maloideae i Rosaceae. Særlig kjent er hagtornrust (Gymnosporangium clavariiforme) og eplerust (G. tremelloides). Skaden blir ofte størst på representanten for Maloideae, og ved sterke angrep bør en vurdere om én av vertplanteartene bør fjernes.

Opprinnelse:

Den rike formvariasjonen vi finner i viltvoksende einer, har ført til utvalg av et stort antall ulike kultivarer fra norsk natur. Kultivaren J. communis ‘Oskeladden’ har sitt opphav i stiklinger hentet fra Kråkstad i Akershus i 1965, i regi av professor Oddvin Reisæter og medarbeidere ved Institutt for dendrologi og planteskoledrift, Norges landbrukshøgskole (nå NMBU). Den ble valgt ut som én av åtte kultivarer blant om lag 150 innsamlede kloner. Kultivaren ble godkjent som norsk E-plante i 1997.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivaren blir formert med stiklinger og produseres som karplante. Store eksemplarer bør produseres på friland og omsettes som klumpplante.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Einer finnes viltvoksende overhele landet. Så lenge en begrenser planting av kultivaren til det naturlige utbredelsesområdet for vanlig einer, bør det være uproblematisk å bruke den.

Andre forhold av betydning for bruk: Einer har en viktig plass i norsk tradisjon og kultur. Den har blant mye annet vært nyttet til gjerdestolper, huskledning, brensel, dekorasjoner, ølbrygging, matlaging og medisin. Veden er hard og lite utsatt for råte. Hannplanter av einer produserer store mengder pollen, men dette forårsaker normalt ingen allergiske reaksjoner. Personer som er følsomme for sterk lukt, kan imidlertid reagere på einer brukt til dekorasjoner innendørs.