Humulus lupulus TELEDØL® E

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren er et norsk utvalg av en hunnplante av humle, som er en rasktvoksende, urteaktig slyngplante. Den blir brukt både til prydformål og til produksjon av humlekongler brukt til ølbrygging og naturmedisin.

Botanisk beskrivelse:

Humleslekta (Humulus) tilhører hampefamilien (Cannabaceae) og omfatter tre arter på den nordlige halvkule. Noen botanikere plasserer slekta i morbærfamilien (Moraceae). Det er kraftigvoksende, særbo stauder med slyngende stengler. Stenglene har stive, nedoverrettede hår som hjelper dem til å komme opp i høyden. Vel etablerte eksemplarer av H. lupulus L. kan vokse opptil 18 cm i døgnet og kan nå høyder på 6-8 m i løpet av vekstsesongen. Stengler som vokser ut til siden, kan rekke å bli 10-12 m. Om høsten visner stenglene ned, og plantene overlever som hardføre, seige røtter. Rotsystemet består i hovedsak av lange, forgreinede røtter som ligger i de øverste 30 cm av jorda. I tillegg finnes noen forankringsrøtter og mange finrøtter, som danner et nettverk fra hovedrøttene litt under jordoverflaten.

Stenglene slynger seg med klokka (mot høyre) rundt nabostengler eller annet de kommer i berøring med. Når skuddene ikke kommer lenger, stopper veksten opp, og det vokser ut sideskudd fra hovedstengelen. Alle skudd er grønne og tett besatt med stive hår. Bladene sitter motstilt, har et 5-8 cm langt skaft og er håndfliket med tre fliker. Bladflaten er eggformet til rundt i omriss, fra 5 til 12 cm både i lengde og bredde. Bladgrunnen er hjerteformet, og bladranden er uregelmessig grovtannet.

Blomstringen kommer i juli/august. Hunnblomstene sitter i en kongleliknende blomsterstand (strobilus). Den har mengder av gule, aromatiske kjertler som skiller ut lupulin. Blomsterstanden vokser fra 1,5-2 cm til om lag 5 cm bredde fram mot modning. Blomstene har ikke blomsterdekkblader, men hannblomstene har et femlappet beger og fem pollenblader. Hunnblomsterstanden har overlappende tepaler, og hver blomst har et hinneaktig beger og to grifler og arr. Hunnplantene får nøttefrukter (akener) dersom de blir vindpollinert, noe som vanligvis er uønsket ved produksjon av humlekongler. Fruktene modner i september/oktober.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Nord-Amerika, Europa og Vest-Asia. Den deles i fem varieteter basert på geografi og bladkarakterer. Hos oss forekommer den vesteuropeiske varieteten spredt på Østlandet fra kysten og innoveri landet til blant annet Hemsedal og Vågå. I Seljord i Telemark går arten opp til 820 moh. Humle finnes også på Vestlandet, i Trøndelag og i hvert fall nord til Brønnøy. Arten har dessuten forvillet seg fra hager i områder utenfor det opprinnelig utbredelsesområdet, blant annet i Finnmark.

Vokseplass:

Humle vokser i naturen på næringsrik jord i fuktig skog, i skogkanter og under tørrere og noe mindre næringsrike forhold i urer. Plantene trives best fullt soleksponert eller i vandrende skygge.

Bruksområde:

Humleplanter brukes som frodige slyngplanter ved inngangspartier, portaler, pergolaer og som veggplante. Ettersom plantene visner helt ned hver vinter, kan de brukes ved opplagsplasser for snø og på steder der andre slyng- og klatreplanter blir utsatt for brekkasje. Humlekonglene blir brukt medisinsk og til ølbrygging for å gi smak og økt holdbarhet. De blir høstet når de er blitt gulgrønne til lysbrune og klebrige å ta på. Humlekongler inneholder 15-30 prosent harpiks, mange bitterstoffer, mer enn 150 ulike aromastoffer og flere andre kjemiske forbindelser. De har også vært nyttet til forskjellige naturmedisinske formål.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Ettersom humle overvintrer uten overjordiske plantedeler, er lufttemperaturen om vinteren nærmest uten betydning for overlevelse. Vi kan regne humle som vinterherdig til sone 8. Frostepisoder etter at skuddene har begynt å vokse om våren kan imidlertid føre til omfattende frostkader, som vil sette plantene noe tilbake. Klimasone: H6.

Skjøtsel:

Nyplantinger krever vanning, men vel etablerte planter greier seg som regel bra uten tilførsel av vann. Beskjæring er bare aktuelt dersom plantene skulle bli for dominerende utoveri vekstsesongen.

Sykdommer og skadedyr:

Humle er mottakelig for bladskimmel og mjøldogg henholdsvis forårsaket av soppene Pseudoperonospora humuli og Podosphaera macularis, men angrep synes ikke vanlig hos oss.

Opprinnelse:

Humle er første gang nevnt i skriftlige kilder i år 768. Da donerte frankernes kong Pipin den yngre (Pipin III) humlekongler til et kloster i Paris. Dyrking av humle er dokumentert så langt tilbake som år 859 i et kloster i Freising i Tyskland. I 1661 ble alle bønder i Norge pålagt å dyrke humle til egen ølbrygging, og da ble det anlagt humlehager på de fleste gårder. De siste hundre år har imidlertid humle stort sett vært dyrket som prydplante. Den utvalgte klonen er funnet i Telemark.

Formerings- og produksjonsmåte:

Humle blir enklest formert ved deling om våren eller ved å ta basisstiklinger av nyutviklede skudd. Kultivaren Teledøl® blir formert med sommerstiklinger. Plantene blir produsert og omsatt i konteinere.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

I områder hvor arten finnes viltvoksende finner vi både hann- og hunnplanter. Ettersom det bare er hunnplanter som blir oppformert til pryd- og nytteformål, er forekomst utelukkende av hunnplanter et tegn på at plantene er forvillet. Enkelte utenlandske kilder omtaler arten som invaderende.

Andre forhold av betydning for bruk: Ved produksjon av humlekongler skal det bare brukes hunnplanter. Hannplanter i nærheten vil gi bestøvning slik at hunnplantene utvikler frø. Dette er som regel uønsket fordi fettsyrer i frøene kan gi uheldig smak på ølet. Humle har duftende, blomster og fruktsamlinger som tiltrekker seg sommerfugler. Unge skudd av humle kan spises som asparges om våren. Hudkontakt med plantedeler kan i sjeldne tilfeller gi en allergisk reaksjon.