Aronia melanocarpa ‘Hugin’ E

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren er en tettvokst, godt forgreinet som blir noe overén m høy. Mengder av hvite blomster i juni og svarte, glinsende bærepler om høsten er viktige prydverdier. I tillegg får ene sterke høstfarger i rødt.

Botanisk beskrivelse:

Surbærslekta (Aronia) tilhører rosefamilien (Rosaceae) under familie Maloideae og omfatter to nordamerikanske arter av løvfellende er samt hybriden mellom dem. A. melanocarpa (Michaux) Elliott (syn. Mespilus arbutifolia (Michaux) var. erythrocarpa Michaux, Pyrus melanocarpa (Michaux) Willdenow, Aronia nigra Dipp.) blir i naturen en som varierer i høyde fra 50 cm til 2,5 m. Plantene setter enkelte utløpere fra røttene, men dette blir sjelden oppfattet som aggressivt.

Unge vinterkvister er runde, rødbrune med slanke, spisse, ofte røde vinterknopper med få knoppskjell. Margen er lite markert. Unge skudd er rødbrune og uten behåring. Eldre greiner har gråbrun bark. Bladene sitter skruestilt og er 2-5 cm lange, elliptiske til omvendt eggformet eller omvendt lansettformet og ofte brått tilspisset. Bladranden er fint tannet. Bladoversiden er skinnende mørkgrønn, mens under siden er lysere og uten behåring. Velutviklede blader har svarte kjertelhår langs midtnerven på oversiden. Bladskaftet er kort, og de små ørebladene faller raskt av. Bladene får sterk høstfarge i røde nyanser.

Blomstringen kommer i juni. Blomstene sitter i halvskjerm med 4-10 blomster, ofte på korte sideskudd, og er hvite og om lag 1 cm brede. Hver blomst har fem begerblader, et krukkeformet begerrør, fem utsperrete kronblader, pollenblader med røde pollenknapper og fem fruktemner som er sammenvokst ved basis. Fruktene er nærmest runde, 6-8 mm lange, glinsende svarte bærepler med varige begerlapper. De inneholder mye rødt fargestoff, men er ikke særlig aromatiske.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i den østlige delen av Nord-Amerika der den danner as av 1-2 m Høy planter.

Vokseplass:

I naturen finnes svartsurbær i kjerr i lavlendte, lysåpne skogsområder og i skogbryn, men også på noe tørrere steder, gjerne som pionérart etter skogbranner. Arten er tilpasset heller fuktige voksesteder i halvskygge, men arten trives også under tørrere forhold i full sol. Jorda bør imidlertid ikke tørke helt opp. Surbær er atskillig mindre følsom for komprimert jord og dårlig drenering enn Cotoneaster-artene. Best blomstring og høstfarge oppnår vi ved planting godt soleksponert, men arten tåler både skygge og vind. Surbær-artene er Middels følsomme for salt i jorda.

Bruksområde:

Surbær har vært kjent i Europa siden om lag 1700, men artene har ikke vært vanlige i bruk som hageplante. Her i landet fikk svartsurbær og hybridsurbær økt interesse mot slutten av 1900-tallet etter noen år med angrep av rothalssopp på Cotoneaster lucidus i østlandsområdet. Kultivaren kan nyttes som fri hekk, i tettvokste rabatter, eller som frittstående (bær)er i privathager.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Svartsurbær regnes som vinterherdig til sone 6-7.

Skjøtsel:

Planter av kultivaren blir vanligvis ikke beskåret, men surbær tåler beskjæring, dersom det skulle bli behov for å redusere størrelsen eller forynge beplantningen. Formklipping blir sjelden særlig vellykket, fordi for få knopper bryter, og vi får økt forekomst av uønskede rotskudd. De lengste langskuddene kan gjerne beskjæres for å oppnå litt tettere vekst.

Sykdommer og skadedyr:

Surbær er ikke utsatt for alvorlige sykdommer eller andre skadegjørere under nordiske forhold.

Opprinnelse:

Kultivaren er valgt ut blant frøplanter fra innhøstede frukter i naturen på Walpole Island i provinsen Ontario i Canada. Den er utvalgt og navngitt i prosjektet P80 ved Sveriges lantbruksuniversitet Alnarp.

Formerings- og produksjonsmåte:

Arten er regnet som apomiktisk og setter dermed frø uten befruktning av pollen fra andre individer. Det betyr at kultivaren kan formeres med frø. Tørt frø trenger om lag tre måneder varmstratifisering fulgt av to til tre måneder kaldstratifisering. Spireprosenten er ofte lav, men avkommet blir til gjengjeld svært ensartet. Kultivaren kan også enkelt formeres med sommerstiklinger. Mikroformering er dessuten en mulighet. Avlegging og fradeling av rotutløpere kan nyttes når man bare ønsker å lage få planter. Kultivaren blir i hovedsak produsert og omsatt i konteinere.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Rikelig fruktsetting og spredning med fugler skulle tilsi risiko for spredning til naturen. Fra Danmark er det imidlertid rapportert at man sjelden ser frøspredning, og naturalisering er ikke observert.

Andre forhold av betydning for bruk:

Surbærartene har hatt en omtumlet tilværelse i plantesystematikken. Artene har vært ført til Pyrus, Sorbus og Mespilus, men de mest nærstående artene hører trolig til slekta Photinia. Aronia skiller seg fra Sorbus ved at artene har enkle blader, kjertler langs hovednerven på oversiden av bladene samt fem grifler i blomsten. Det nære slektskapet innebærer at surbær kan podes på grunnstammer av Sorbus-arter og danne små trær. Blomstene Pollinatorvennlig. Bæreplene er spiselige, har høyt innhold av pektin og kan nyttes som råstoff til saft, vin og marmelade. Dessuten blir fargestoffene nyttet som tilsetning til andre næringsmidler. Fruktene kan raskt bli spist av fugler, så avlingen bør skjermes dersom man vil nytte den til matlaging.