Alnus incana fk Sauherad E

Spesielle kvaliteter:

Gråor er særlig egnet til revegetering, til planting langs veg og på andre ekstensivt skjøttede områder. Ettersom vekstavslutningen er daglengdestyrt, er det viktig å velge en frøkilde med opphav fra en breddegrad som ikke er vesentlig forskjellig fra plantestedet. Denne frøkilden blir anbefalt fra midtre deler av Vestlandet, i Trøndelag og nord til Troms grense.

Botanisk beskrivelse:

Oreslekta (Alnus) tilhører bjørkefamilien (Betulaceae) og omfatter om lag 35 løvfellende, sambo arter på den nordlige halvkule. Gråor blir opptil 20 m høye, sjeldnere opp mot 30 m høye trær med kjegleformet krone, men arten forekommer også som lavere er. Trærne setter ofte rotskudd. Barken er glatt og lysgrå, selv på ganske tykke greiner og stammer. Kjerneveden er rødlig. Småkvister brytes lett av.

Kvisten har lyse korkporer, og tverrsnittet av kvistene er ofte trekantet, særlig i den øvre delen av årsskuddet. De 6-9 mm lange, butt eggformete og vanligvis skaftete vinterknoppene er grå av tette, korte hår. Årsskuddet mangler endeknopp. Bladene sitter skruestilt. Ørebladene faller som regel tidlig av. Bladskaftet er 1,5-2 cm langt, mens bladene er 4-10 cm lange, bredt eggformet eller ovale, med spiss eller avrundet bladspiss. Bladene er dobbelt sagtannet, med de kraftigste tennene der hver av de 9-14 parene med sidenerver ender. Bladoversiden er matt grønn, mens under siden er snau eller hvitgrå og lodden.

Både hann- og hunnrakler dannes om høsten, og trærne blomstrer før løvsprett våren etter. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 7. april, men blomstringen kan begynne allerede omkring 10. mars eller ikke før i månedsskiftet april-mai dersom været er kaldt. Løvsprett kommer om lag én måned etter begynnende blomstring. Hannraklene er 5-10 cm lange og sitter i grupper på 3-4. Hunnraklene er sittende eller kortskaftet og finnes 4-12 sammen. De modne, ovale «orekonglene» blir sittende på treet hele vinteren, men fruktene blir spredd med vind i tørre perioder gjennom vinteren. Fruktene er små, flate, vingenøtter.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Europa og Kaukasus og er nokså variabel. Her i landet blir den delt i to under arter: A. incana ssp. incana – vanlig gråor blir et 3-10 m Høye trær som er vanligst i lavlandet, hvor den ofte finnes på flommark og i fuktige lier, men også på tørrere steder. A. incana ssp. kolaënsis – kolagråor blir en eller et opptil 4 m Høye trær. Den er vanlig i fjellet i Sør-Norge, samt i Troms og Finnmark, der typiske voksesteder er bekkedrag og myrkanter. Frøkilden Sauherad er av vanlig gråor.

Vokseplass:

De fleste arter av Alnus lever i symbiose med nitrogenfikserende Frankia-bakterier i knoller på røttene. Gråor er dermed uavhengig av tilførsel av nitrogen som gjødselemne. På grunn av den gode nitrogentilgangen er bladene grønne helt til bladfall om høsten. Felte blader er en god nitrogenkilde for andre planter etter hvert som næringsstoffene blir frigjort. Hos oss er gråor en viktig pionérplante på næringsfattig jordbunn. Som andre pionérplanter er gråor lyselskende. Arten vokser bra på fuktige steder, men tåler også tørre vokseforhold. Vi finner den blant annet i grustak og i urer.

Bruksområde:

Gråor er vokser raskt. Derfor kan arten nyttes i situasjoner der en ønsker rask vegetasjonsetablering. I naturen danner den gjerne nokså uryddige kratt, men ved oppstamming og beskjæring kan vi om ønskelig lage ryddigere bestand av stammetrær. Gråor kan også nyttes som ammeplanter til léplanting. Som pionérart kan den fremme gjenveksten av andre treslag.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Arten regnes som herdig til sone 8, men valg av egnet frøkilde er svært viktig.

Skjøtsel:

Gråor tåler kraftig tilbakeskjæring og bryter godt fra stubber. Plantene setter imidlertid også rikelig med rotskudd, og arten kan bli ugrasaktig og krattdannende. Trærne blir sjelden eldre enn 80-100 år gamle.

Sykdommer og skadedyr:

Siden 1993 har soppen Phytophthora alni spredd seg i Europa. Dette er en alvorlig skadegjører som truer orebestandene i mange områder, men foreløpig ikke her i landet. Stripet orebladbille (Galerucella lineola) er den vanligste av flere insektarter som kan snauspise oreskogen langs fjellsidene på Vestlandet. De brungule billene med mørke striper og svart under side overvintrer og kommer fram samtidig med løvsprett om våren. Larvene klekkes fra egg som legges på bladene, og både larver og voksne biller spiser på bladverket. Trærne utvikler etter hvert kjemiske stoffer som motvirker langvarige angrep. I grøntanlegg er angrepene sjelden så omfattende som i naturen. Oresnutebille (Cryptorhyncus lapathi, syn. Cryptorynchidius lapathi) angriper særlig små oretrær. Billene gnager hull i barken på stammer og greiner hvor de legger eggene sine. Larvene eter på laget like under barken og spiser seg deretter innoveri veden. Dette gnaget kan føre til at kvister eller greiner visner. Arten bruker to år på å bli voksen og finnes overhøye deler av landet.

Opprinnelse:

Frøkilden Sauherad er høstet i et bestand i Stjørdal. Den har overtatt etter frøkilden Byneset, som ble markedsført av Trefrøsentralen tidligere. Frøkilden kom med i det norske sortimentet av E-planter i 2001.

Formerings- og produksjonsmåte:

Frøkilden blir formert med frø. Stiklingsformering er mulig, men lite brukt i praksis. Ungplanter omsettes som barrotplanter eller i konteinere. Trær blir vanligvis omsatt i konteinere eller med klump.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Arten er viltvoksende i høye deler av landet.

Andre forhold av betydning for bruk:

Or produserer en del pollen. Etter bjørk er oreartene de viktigste allergiframkallende planteslagene om våren her i landet.