Ny norsk art i fare for å bli utryddet!

Vet du hva en planteskole egentlig er? Og hvem som sørger for at parktrærne er rustet til å overleve vinteren, at plantene er så friske som mulig og at norske grøntanlegg faktisk er grønne i mer enn én sesong?

Dette er historien om en grønn verdibærer på vei ut av norsk jord, og forklarer hvorfor det burde angå langt flere enn vi som tilhører næringen.

En norsk art med dype røtter

Det var en gang en robust art som trivdes i norsk jord, som kunne navnene på alle treslag bedre enn navnene i sin egen familie, og som levde aller tettest på stiklinger, pisk og produksjonsplaner. Vi snakker selvsagt om den norske planteskolebonden, som dessverre kan kategoriseres som en sterkt truet art.

Tradisjonen tro har planteskolebonden holdt til på flate jorder i utkanten av små tettsteder, med god drenering og marginal lønnsomhet. De jobber i områder med lang vinter, kort sommer og politisk blindhet for hva grøntproduksjon faktisk krever. Hverdagen består av lange dager, lav og uforutsigbar inntjening og en konstant kamp for å bli sett. Så, den noe tabloide overskriften er dessverre helt nødvendig.

Hva er egentlig en planteskole?

Mange tror, naturlig nok, at det er et sted hvor mennesker lærer om planter. Det er det ikke. I planteskolene er det plantene selv som er elevene. Trær, busker og stauder får vokse seg sterke og herdige gjennom flere års målrettet dyrking, tilpasset vårt klima.

Planteskolebonden utvikler planter som fungerer i norske hager og grøntanlegg. Ikke «bruk-og-kast»- planter som må skiftes ut etter få vintre, men solide sorter fremdyrket gjennom tiår med praktisk erfaring.

Ironisk nok er det dette som gjør at de ofte blir valgt bort. De er for lokale, for små og for lite «kostnadseffektive» i et marked hvor pris vektlegges fremfor alt annet.

Hva er det som kan utrydde planteskolebonden?

I 2008 publiserte Statistisk sentralbyrå de siste tallene fra planteskolenæringen, for året 2006. Da var det registrert 153 planteskoler med produksjon av prydplanter, frukttrær eller bærbusker. I 1999 var antallet 223 . Og i dag?  Utover de 20 planteskolene som har etablert samvirket Plantinor for å trygge fremtiden til norske planteskoler, så finnes det selvsagt noen enkeltaktører. Men trenden er nedadgående.

De største truslene for norske planteskolebønder er :

• Anbudssystemer som prioriterer laveste pris heller enn klimaeffekt, tilpasnings-/overlevelsesevne og plantehelse.
• Masseimport fra sørlige Europa som presser ut norsk produksjon og medfører et lite bærekraftig prispress
• Manglende rekruttering, da utdanningstilbud svekkes og lønnspotensialet er lavt
• Miljøregelverk som i praksis favoriserer billig import framfor ansvarlig produksjon
• Økte kostnader i Norge, som kun rammer norske produsenter
• Utarming av grøntfaget, populisme heller enn erfaring og kompetanse. Det er blitt viktigere at plantene er stedegne enn stedEGNEDE.
• Feiltolkning og misforståelser rundt begrepet «fremmed art». De norske planteskolene produserer mange fremmede arter som er viktige for våre hager og grøntanlegg, fordi de har egenskaper som våre lokale arter ikke har. Planteskolene kan ikke leve av å produsere norske herkomster og frøkilder alene, det ville være et katastrofalt veivalg som åpnet dørene på vidt gap for importen.

Forbudslisten: Et nytt slag i ansiktet

I fjor høst foreslo Miljødirektoratet å forby 97 nye karplantearter, inkludert syrin. En hageklassiker som har stått i norske tun og på kirkegårder i over 100 år.

Ja, vi må verne natur og sikre biologisk mangfold. Men vurderingene må også speile lokal erfaring og dokumentert praksis. For en planteskolebonde betyr slike forbud at år med arbeid og oppformering kan bli verdiløst over natta.

Importørene, derimot, står fritt til å hente inn erstatninger, uten krav til herdighet, spredningsfare eller økologisk ansvar.

Hva skjer hvis de forsvinner?

Dersom planteskolebonden dør ut, så risikerer vi å stå igjen med norske grøntanlegg hvor trær og busker må byttes ut etter få år. Vi vil miste viktig kunnskap om hvordan man oppformerer planter i vårt klima, og vi vil miste helt kontroll over hvilke sykdommer og skadegjørere som medfølger det som plantes i hager og grøntanlegg, Vi vil rett og slett være helt avhengige av import. Det kan vanskelig kalles bærekraftig.

Og kanskje viktigst: Vi står i fare for å miste en hel kulturarv. En grønn stolthet. En næring som ikke bare produserer planter, men som gjennom sin drift faktisk styrker norsk matsikkerhet, naturforvaltning og evnen til å møte klimaendringer.

I en tid hvor «alle» snakker om kortreist mat, klimanøytral produksjon og biologisk mangfold, virker det mildt sagt selvmotsigende å la selve grunnlaget for vår grønne infrastruktur bli undergravd.
Det er kanskje noe å tenke på for alle som roper høyt om hvor hardt de kjemper for natur, klima og miljø, samtidig som de sakte, men sikkert (forhåpentligvis ubevisst) jobber for den sikre død for en fremtidig norsk planteproduksjon? Ikke på grunn av deres engasjement i seg selv, men fordi kampen som de kjemper ikke kan vinnes uten at de samtidig kjemper målrettet for overlevelse for den norske planteskolebonden.

Overlever ikke norske planteskolebønder, så vil import være den eneste måten å skaffe planter på. Da vil vi ha hendene fulle med å håndtere fremmede sykdommer og skadegjørere, som med største sannsynlighet også vil ramme norsk matsikkerhet og selvforsyning.

Hva må til?

For at den norske planteskolebonden skal kunne fortsette og forsyne oss med friske, grønne og herdige planter er det noen elementer vi bør tenke på:

📌 Offentlige og private innkjøp må kunne verdsette norsk produksjon og kvalitet, og være villige til å betale for det

📌 Ta i bruk bransjens sertifiseringssystemer for dokumentasjon av opprinnelse

📌 Skille klart mellom fremmede arter og uønskede fremmede arter

📌 Styrke utdanning og være bevisste på det mulig å lønne faglært grønt arbeidskraft

📌 Gi støtte til de som tar reelt ansvar for bærekraft og kulturlandskap

📌 Og sist, men ikke minst: Lytte til dem som faktisk har stått med fingrene i jorda i flere tiår

Et valg med konsekvenser

Om du en dag møter en norsk planteskolebonde, benytt anledningen og ta deg tid til å lytte. Dette er folk som jobber når andre sover, som ofrer tid med familie og venner for at du skal kunne bygge framtidens hager og grøntområder med herdige planter, produsert i Norge for norsk klima.

De er ikke skjøre. De er seige. Men også de har en grense. Og hvis vi ikke snart verdsetter innsatsen deres, risikerer vi å stå igjen med importerte «bruk-og-kast»-trær, sneglefylte blomsterkasser, og grøntanlegg helt uten norske røtter.

Planteskolenes varemerker leveres med sertifikater, dine verktøy for å sikre at kvalitet og opprinnelse er ivaretatt: