Tilia cordata LINN® E (´Elin´PBR)

Spesielle kvaliteter:

Lind LINN® E (´Elin´PBR) blir et forholdsvis lite tre med regelmessig, slankt kjegleformet til eggformet krone. Unge trær vokser seinere enn andre lindekultivarer, og treslaget egner seg for steder med begrenset plass til en stor krone. Greinene sitter jevnt fordelt til alle sider.

Botanisk beskrivelse:

Slekta Tília omfatter om lag 45 arter av løvfellende trær i den nordlig tempererte sonen. Den har vært ført til familien Tiliáceae, men mange botanikere regner nå slekta til den større familien Malváceae (kattostfamilien).

Stammebarken er glatt og sølvgrå hos unge trær, men den blir etter hvert brun og grunt furet. Vinterkvisten er sympodial, sikksakkformet og rund. Den er svakt behåret eller uten hår, blank og gulbrun. Margen er tett, rund til oval og ofte gulbrun. Vinterknoppene sitter toradet og er eggrunde og utstående. Knoppene har to-tre(-fire) store skjell. Endeknopp mangler. Bladarret er ofte halvsirkelformet og har frie ørebladarr på hver side. Unge årsskudd er uten behåring eller i en kort periode fint dunbehåret. Bladene sitter spredt og toradet. De er 6-8 cm lange, om lag like brede og avlangt hjerteformete med brått tilspisset bladplate og fintannet rand. Bladene er friskt grønne og uten behåring på oversiden, mens under siden er mer matt grønn. Hos kultivaren er det også behåring langs hovednerven, noe som ikke er vanlig hos arten og skiller kultivaren fra T. cordáta ‘Rancho’. I tillegg finnes lysebrune hårdusker i nervevinklene. Nerver av tredje orden er lite tydelige. Bladskaftet er slankt, 3-4 cm langt og uten hår. Høstfargen er smørgul, men bladene faller nokså seint av.

Blomsterstanden er en kort, sidestilt kvast som sitter omtrent midt på et enkelt, stort og avlangt, gulgrønt høyblad. Hver blomsterstand inneholder fire til 15 blomster i tillegg til det 3-7 cm lange høybladet. Når trærne blir noen år gamle, er blomstringen rik, noe som tiltrekker bier. Blomstene er gulhvite og sterkt duftende. Fruktene er 5-6 mm lange, runde, av og til med antydning til ribber og med tynt fruktskall som er lett å knekke. De har først filthår, men behåringen blir borte før modning. Fruktene sitter ofte på lenge utovervinteren og er tilpasset vindspredning.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivaren blir vanligvis formert ved okulasjon på en grunnstamme av T. cordáta eller T. x europaéa. Stiklingsformering eller avlegging er også mulige formeringsmåter. Ungplanter blir dyrket i konteinere mens trær blir produsert i konteinere med luftbeskjæring av røttene, eller på friland og da omsatt som klumpplanter.

Høyde fullvokst (ca.): 10-12 m

Bredde fullvokst (ca.): 4-5 m

Planteavstand: 4-5 m i trerekke eller gruppe, 6-8 m som frittstående

År fullvokst (ca.): 30-40 år

Proveniens/Herkomst:

Kultivaren er valgt ut i Sverige, men den kan ha østeuropeisk opphav.

Opprinnelse:

Rune Bengtsson ved Sveriges Lantbruksuniversitet Alnarp fant mortreet i en gateplanting av svært like trær i Vellinge kommune sør for Malmö i 1998. Trærne var da om lag 30 år gamle og utmerket seg ved å være småvokste og ha slank krone. Opphavet er ukjent, men en teori er at de vegetativt formerte trærne kan stamme fra en planteskole i Øst-Europa. Det er ikke kjent om klonen har fått eget navn der. I en periode ble kultivaren omsatt som Tília cordáta fastigiáta ’Skåne’ fra svenske planteskoler. Den ble tatt inn med gjeldende kultivarnavn i det svenske E-plantesortimentet høsten 2008. Navnet LINN er varemerkebeskyttet i EU, og kultivaren T. cordáta ’Elin’ er beskyttet av planteforedlerrett i samme område. Kultivaren er belagt med royalty-avgift og kan ikke oppformeres uten tillatelse fra sortseier E-planta ek. för.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Europa til Vest-Russland og Kaukasus. Her i landet er den vanlig på Østlandet, i kyst- og fjordstrøk til Møre, og sporadisk videre til Brønnøy.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Kultivaren bør kunne regnes som vinterherdig til sone 5 i innlandet og kan prøves til sone 6 i kyststrøk. I Treforsøksparken ved NMBU har de fleste årsskuddene modnet godt etter vekstavslutning, mens noen få skudd ikke har nådde full avmodning.

Kroneform og kronetetthet:

Slank kjegleformet krone med tett vekst.

Stammetype: Kultivaren blir stort sett brukt som enstammet.

Blomsterfarge: Gulhvit

Blomstringstid: Juli-august

Fruktfarge og -tid: Brun, sein høst

Bruksområde:

Lind LINN® E (´Elin´PBR) blir som oftest brukt som oppstammet tre langs veier, i alleer og parker, på plasser eller som et lite tuntre. Ettersom greinene sitter tett, kan trærne også egne seg til formklipping av krona. (Allé, Hage, Parktre, Tregruppe, Veianlegg, Fortau)

Krav til vokseplass og jordkvalitet:

I naturen hører småbladlind til i edelløvskogen og på varme steder, som på berg og i urer der jordsmonnet er tilstrekkelig rikt. Arten vokser best på næringsrik, middels til godt drenert jord, som bør være nøytral til svakt basisk. Den kan klare seg på noe sur jord, men trives ikke der jorda er svært fuktig eller tørker lett ut.

Toleranse skygge: Tolerant

Toleranse tørke: Moderat tolerant

Toleranse vann: Sensitiv

Toleranse salt: Lind er utsatt for bladskader etter veisalting.

Sykdommer og skadedyr:

Bladsoppen Cercospora microsora er først og fremst et problem i planteskolene. Soppen danner 1-3 mm store, brune bladflekker med mørk rand. Ved sterke angrep faller bladene av. Det er vanlig å finne ulike typer galler på lindeblader. Disse er forårsaket av ulike insekter og gallmidd (Eriophyes), men skadene er som regel uten betydning for plantene. Verre er det med kraftige angrep av larvene til liten lindebladveps (Caliroa annulipes), som spiser opp alt det grønne i bladene i løpet av kort tid. Angrepne trær blir stående resten av sesongen med skjemmende, brune bladrester, før disse forsvinner i løpet av vinteren. Angrep av lindebladlus (Eucallipterus tiliae) gir honningdogg, og etterfølgende svertesopper kan være problematisk. Unge skudd og bark er svært ettertraktet av hjortedyr og husdyr.

Andre forhold av betydning for bruk:

Lindetrær gir tett skygge, men tåler også nesten like mye skygge som bøk. Rotsystemet er kraftig og går dypt. Trærne kan bli flere hundre år gamle, og i hagehistorien er lind viktig. Sammen med agnbøk var lind det viktigste storvokste treslaget i barokkanleggene. Samtidig var lind sammen med barlind og buksbom det viktigste klipte elementet i alleer, hekker og lysthus, fordi arten tåler klipping så godt. Gamle lindealleer er ofte viktige hagehistoriske minnesmerker. Evnen til å danne gjennomgående stamme er ikke fullt så god hos denne kultivaren som hos T. cordáta ’Rancho’, men unge trær har enda slankere krone.

Skjøtsel:

Kultivaren har ingen spesielle krav til gjødsling. Den bør imidlertid vannes regelmessig i etableringsfasen. Trærne har en kroneform som nesten ikke trenger beskjæring, men lind tåler generelt beskjæring svært godt. Den løse veden gjør imidlertid at en ikke bør etterlate horisontale sårflater der vann kan samle seg og framskynde råteangrep. Lind er også ømfintlig for sår på grove røtter, som bør renbeskjæres etter graving.