Syringa josikaea ‘Oden’ E

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren er en kompakt og svært vinterherdig syrin med mørkegrønt, friskt bladverk og årviss blomstring med mørkt fiolette blomster i opprette, slankt kjegleformete blomsterstander.

Botanisk beskrivelse:

Syrinslekta (Syringa) omfatter om lag 20 arter av løvfellende, sjelden alltidgrønne, busker og trær. De finnes viltvoksende i Sørøst-Europa til Øst-Asia. Ungarnsyrin hører til serien Villosae i underslekta Syringa. Artene i denne serien har kronrør som er mye lengre en begeret og blomsterstander som utvikler seg fra en kraftig endeknopp. Ungarnsyrin (S. josikaea J. Jacq. ex Rchb. f.) ble første gang beskrevet som prydplante i Vest-Europa i 1830. I naturen blir plantene opptil fire meter høye busker med stive greiner. Unge planter har opprett vaseform, men buskene blir etter hvert bredere. Kultivaren blir bare 1,5 til 3 meter høy.

Vinterkvisten er rund, stiv, glatt, grågrønn og ender i en kraftig endeknopp med mindre biknopper ved basis. Den har markerte, runde til ovale korkporer. Vinterknoppene er gråbrune mot basis og rødbrune mot spissen. Margen er tett, hvit og rund. Bladarrenes karstreng er noe opphøyet. Årsskuddene blir raskt gråligrøde. Bladene sitter motstilt og er brede og helrandet. Øreblader mangler. Fullt utviklete blader er 5-12 cm lange og opptil 5 cm brede. Omrisset er bredt til smalt elliptisk med kileformet til avrundet grunn og ofte nokså lang tilspissing. Bladranden er håret, men ellers er bladenes overside snau, glatt og friskt grønn, mens undersiden er mattere blålig grønn. På undersiden har nervene fin behåring.

Blomstringen kommer i første halvdel av juni i Ås. Blomstene er tokjønnet og sitter tett sammen i slanke, 10-16 cm lange topper fra ende- eller sideknopper på fjorårsskudd. Toppene er nærmest opprette. Blomsterknoppene er mørkt rødfiolette, men blomstene blir gradvis lysere etter hvert som blomstringen går sin gang. Blomstene dufter svakt men har stor prydverdi. Begeret er klokkeformet, nokså uanselig, uregelmessig tannet og snaut eller fint behåret. Kronrøret er smalt traktformet, 8-12 mm langt med fire 2-3 mm lange, hetteformede lapper som peker framover, også etter avblomstring. De to lysgule pollenbladene er festet til kronrørveggen og stikker ikke utenfor krona. Blomsterstanden renser seg heller dårlig etter avblomstring. Kapselfruktene er spisse, glatte og om lag 1 cm lange. De er slankt eggformet med seig, læraktig vegg, små korkporer og flate frø.

Naturlig utbredelse:

Ungarnsyrin finnes viltvoksende i Ungarn, Galicia og andre nordlige deler av Karpatene.

Vokseplass:

Arten trives på solrike til halvt skyggede steder på en næringsrik jord som er nøytral til noe kalkrik. Ungarnsyrin regnes som tørketålende og tåler ikke stående vann. Kultivaren er vindsterk og skal tåle bymiljø bra.

Bruksområde:

Ungarnsyrin ‘Oden’ kan brukes som frittstående busker eller små trær, men også som del av en le- eller randplanting. Kultivaren kan også nyttes til en kraftigvoksende, klipt hekk. Mer vanlig er det nok å la plantene få vokse fritt, slik at de danner en tett skjerm ved sitteplasser og oppholdsrom i hagen. Blomsterduften er ikke særlig imponerende, men det blir kompensert med blomsterrikdom og frodighet.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Ungarnsyrin har vist seg å være svært vinterherdig. Den har vært kalt «Nord-Norges prydbusk» fordi den vokser godt og blir svært frodig også i det kjølige kystklimaet i vår nordlige landsdel. Men også i Østerdalen der vekstsesongen er kort og vinteren kald, er den mye nyttet. Dette viser at art og kultivarer klarer klimaet minst til sone 7, både ved kysten og i innlandet. Plantene har stive årsskudd, noe som gjør dem robuste i vintrer med mye tung, våt snø.

Skjøtsel:

Ungarnsyrin tåler beskjæring svært godt, men på grunn av sterk apikal dominans kan det være vanskelig å formklippe buskene. Gamle planter kan fornyes med en kraftig tilbakeskjæring av de tykkeste greinene. Dersom mindre omfattende beskjæring ikke skal gå ut over neste års blomstring, bør den utføres rett etter avblomstring. De første årene etter planting kan en fjerne blomsterstandene når de visner for å sikre god vegetativ vekst. Syrin danner et tett rotsystem av forgreinete røtter. Dette er en fordel ved omplanting, men det er en ulempe når en ønsker å etablere naboplantinger.

Sykdommer og skadedyr:

Kultivaren har vist seg sunn og frisk. Det er ikke kjent om den er mottakelig for syrinbakteriose (Pseudomonas syringae) – en plagsom skadegjører på mange andre syrinslag.

Opprinnelse:

Den ungarske baronessen von Josika gjorde i 1827 botanikerne oppmerksom på en syrinart som var nokså annerledes enn vanlig syrin. Dette var utgangspunktet for den botaniske beskrivelsen av arten, som siden ble funnet flere steder i Øst-Europa. Kultivaren er et utvalg fra Rögle Plantskola i Sverige. Utgangsmaterialet stammer fra Odensala i Östersund.

Formerings- og produksjonsmåte:

Mange arter og kultivarer av syrin kan formeres med urteaktige stiklinger, mens noen kultivarer er kjent for dårlig rotdanningsevne. De fleste kultivarer blir i dag formert ved okulasjon eller med mikroformering, etter at mormaterialet er renset for syrinbakteriose, en alvorlig skadegjører.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Ungarnsyrin har forvillet seg enkelte steder her i landet. Spredning med vegetative plantedeler er usannsynlig.

Andre forhold av betydning for bruk:

Blomstene har svak, søtlig duft, noe som skyldes terpineoler. Luktoverfølsomme personer kan reagere på duften, særlig når kvister av blomstrende syrin tas med innendørs. Plantesaften kan forårsake hudallergi.