Her i landet blir sommereik raskt for store i vanlige hager. Men i landskap, parker og på plasser og tun, der det er nok plass til den etter hvert brede krona, egner trærne seg utmerket. Sommereik er et viltvoksende treslag som i naturen hører til i edelløvskogen. Treslaget blir vanligvis plantet frittstående i parker, på tun og åpne plasser, men trærne kan også brukes i trerekker/alléer, tregrupper og, mer utradisjonelt, i klipte hekker.
Botanisk beskrivelse:
Eikeslekta Quércus omfatter om lag 600 arter av alltidgrønne og løvfellende, sambo trær og busker i Amerika, Nord-Afrika, Europa og Asia. Artene har hard, fast ved og kraftige pålerøtter som gir god forankring. De finnes viltvoksende i tempererte og subtropiske områder, og i fjellområder i den tropiske sonen.
Bøkefamilien (Fagáceae) omfatter sju slekter med mer enn 1000 arter av sambo (sjelden særbo) trær og busker. Plantene i denne familien inneholder tanniner. På grunn av farlige skadegjørere er det forbudt å innføre planter, tømmer, bark og plantedeler unntatt frø av artene i denne familien fra alle land utenfor Europa.
Trær av sommereik blir hos oss 20-25 meter høye, i andre land 30-40 meter. Unge trær har kjegleformet krone, mens eldre trær kan få mer enn 20 meter bred, avrundet krone og en stamme som sjelden er gjennomgående opp gjennom krona. Kjerneveden er blåhvit, og stammen har dypt furet, gråbrun bark. Vinterkvistene er kantete til runde og uten behåring. Både knopper og blader sitter skruestilt langs kvisten, som ofte er kraftig. Vinterknoppene har mange taklagte knoppskjell, og de sitter ofte tettere mot enden av årsskuddet. En stor endeknopp er omgitt av flere biknopper, mens sideknoppene er noe utstående, 2-6 mm lange og butte. De er uten behåring på knoppspissen, men knoppskjellene kan ha randbehåring. Bladene er 5-14 cm lange, avlange til omvendt eggformete, uregelmessig rundlappete med tre til seks par lapper og med tverr til hjerteformet bladgrunn, noe som gir bladbasis «ører». Bladskaftet er kortere enn én cm. Sidenervene ender både i lappene og i buktene mellom lappene. Under løvsprett har bladene et svakt rødlig skjær. Utover i vekstsesongen er oversiden skinnende mørkegrønn, mens undersiden er lysere, blålig grønn. Bladene er omtrent uten behåring og faller av om høsten etter en periode med gulbrun høstfarge.
Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 25. mai (12.5-10.6), mens løvsprett gjerne er én uke tidligere. På samme tre blomstrer hann- og hunnblomstene til noe ulike tid. Det hindrer selvbestøving og sikrer utveksling av gener. Hannblomstene er gulbrune og sitter mange sammen i slanke, hengende rakler. Hunnblomster og frukter sitter enkeltvis eller få sammen på skaft som er 3-10 cm lange. De avlange nøttene modner samme år som blomstringen. De er 1,5-2,5 cm lange med tydelige striper, og den skålformete hamsen (cupula), som er dannet av mange sterkt sammenpressete skjell, omslutter en fjerdedel til en tredjedel av nøtta. Arten er tilpasset vindbestøving og frøspredning med dyr.
Formering og produksjon:
Sommereik formeres med frø, som bør ligge jevnt fuktig etter modning og såes raskt for ikke å miste spireevnen. Store frøavlinger forekommer med noen års mellomrom. I mellomårene setter trærne ofte få eller ingen nøtter. Dersom oppalet av småplanter blir gjort i konteinere, må en være påpasselig slik at en unngår rotsnurr. På friland må trærne rotkuttes regelmessig slik at de danner et forgreinet rotsystem som lar seg flytte i klump. Sommereik bør fortrinnsvis plantes om våren, slik at trærne har et godt etablert rotsystem før første overvintring.
Høyde fullvokst (ca.): 20-25 m, sjelden opptil 35 m.
Bredde fullvokst (ca.): 18-20 m
Planteavstand: 8-10 m i trerekke, ca. 20 m som frittstående
År fullvokst (ca.): 100-150 år
Proveniens/herkomst: Nes på Hedmark, Innlandet
Opprinnelse:
Frøkilden er blant de nordligste forekomstene på Østlandet. Den ligger på Tingnes, om lag 500 meter vest for brua over til Helgøya, på eiendommen Mjøsli. Trærne står i et belte langs mjøsstranda. For omtrent 25 år siden startet Egil Sletten ved Mjøsli planteskole en liten treproduksjon med frø fra forekomsten. Etter hans død i 2021 har Mellbye planteskole videreført produksjonen, basert på frø fra ett enkelt tre i bestanden.
Naturlig utbredelse:
Sommereik finnes viltvoksende i Europa, Nord-Afrika, Lilleasia og Kaukasus. Her i landet finner vi arten i innlandet til Ringsaker, langs kysten i sør og i kystnære områder nordover til Smøla. Den tilhører edelløvskogen, som består av varmekjære løvtrær.
Herdighet og klima:
Trær av den utvalgte frøkilden kan plantes på gode steder til Nordland og Sør-Troms. Arten regnes som herdig til sone 5 i innlandet og sone 6 langs kysten.
Krone:
Frittstående trær får eggformet til nærmest kuleformet krone med middels tetthet.
Stammetype:
Trærne er vanligvis enstammete, men oppe i krona er det sjelden gjennomgående stamme.
Blomsterfarge: Gul (hannblomster)
Blomstringstid:
Siste halvdel av mai (Sen vår: Sent april til slutten av mai)
Fruktfarge og -tid: Brun, sein høst
Krav til vokseplass og jordkvalitet: I naturen finner vi sommereik på tørre, solvarme steder. Arten krever gode lysforhold og er nokså tolerant med hensyn til jord. Den trives best på moldrik leirjord som holder godt på fuktigheten. I skogsbestand blir sommereik lett konkurrert ut av mindre lyskrevende arter som bøk og gran. Arten er vindtolerant.
Toleranse skygge: (Sensitiv)
Toleranse tørke: (Mod. Sensitiv)
Toleranse vann: (Mod. Sensitiv)
Toleranse salt: Eik er lite til middels tolerant mot salt (Luft (kyst), saltsprut (vei), røtter)
Sykdommer og skadedyr: Sommereik er mottakelig for eikemjøldogg (Erysiphe alphitoides, syn. Microsphaerea quercina), som gir hvitt belegg på bladene og kan føre til tidlig bladfall, men angrepene er sterkest når trærne er i kraftig vekst; unge trær eller sommertilvekst. Frostmålerlarver kan spise bladverk, og bladvepslarver kan minere bladene tidlig i vekstsesongen. Eik er også vert for mange gallvepser, som påvirker bladene til å lage galler av ulik utforming, men slike angrep er sjelden av særlig betydning for trærnes vekst og utvikling.
Andre forhold av betydning for bruk: De få, majestetiske trærne av sommereik vi finner igjen i kulturlandskapet i dag, er rester etter store eikeskoger i Mellom-Europa og Skandinavia. Disse skogene nådde sin største utbredelse i et mildere klima for om lag 1000 år siden. På den tida var blant annet deler av Jæren dekket av eikeskog. Rovdrift på den norske skogen for å skaffe tømmer til skipsbygging og utbygging av byer på kontinentet og i Storbritannia førte til at det meste av eikeskogen forsvant i løpet av 1600-, 1700- og 1800-tallet. Trærne kan bli mer enn 500 år gamle her i landet, og langt over 1000 år lenger sør i Europa. Om lag 80 norske eiketrær («sparebank-eiker») er fredet. Disse står ofte på gravhauger.
Kjerneveden hos sommereik er hard, og slikt trevirke er populært til møbler, parkett og annen innredning. Eikenøtter har vært viktige til svinefôr, men forgiftninger har forekommet når dyra har spist store mengder nøtter. I nødsår har kvernete nøtter vært brukt til erstatning for mjøl. Under 1. og 2. verdenskrig ble nøttene brent og brukt som kaffeerstatning. Eikebark inneholder mye garvesyre og har vært brukt til garving av skinn og huder. Bladuttrekk har også vært brukt som blodstillende middel. Ved siden av nøtteproduksjonen gjør det store antallet insekter og andre organismer med tilknytning til sommereik at store trær av denne arten er spesielt verdifulle. Hule eiketrær er en egen naturtype som er vernet.
Skjøtsel: Eik tåler beskjæring godt, og det er fullt mulig å bruke eik på samme måte som bøk til klipte hekker. Unge eiketrær vil, slik som bøk og agnbøk, beholde mye vissent bladverk gjennom vinteren. De store mengdene løv om høsten kan være arbeidskrevende. Løvet blir brutt ned seint, også i kompost. Etter beskjæring av store greiner i krona hos velvoksne trær kan trærne reagere med å sette store mengder vanskudd, noe som kan forstyrre kronefasongen og kreve omfattende tynning. På grunn av pålerotdanningen hos eik er det mulig å plante skyggetålende busker og stauder under store eiketrær.
Rødliste kategori Norge: Livskraftig (LC)
Rødliste kategori globalt:
Risikokategori Fremmedartslista 2018: Ikke relevant
Utfyllende info om risikokategori: Ikke relevant
Kilder/litteratur:
Batta, J. 1974. Fenologiske observasjoner i parken ved Norges landbrukshøgskole i Ås. Kompendium, Inst. for dendrologi og planteskoledrift, NLH. 42 s.
Bengtsson, R. 2000. Stadsträd från A-Z. Stad & Land 154:1998 169 s. ISBN 91-576-5566-9
Brander, P. E. 2010. Træer og buske i by og land. Forlaget Grønt Miljø, København. 495 s. ISBN 978-87-7387-0110
Elven, R.; Bjorå, C.S.; Fremstad, E.; Hegre, H.; Solstad, H. 2022. Norsk flora, 8. utg. Samlaget. 1255 s. ISBN 978-82-521-9862-1
Hansen, E.; Hansen, O.B. 2007. Trær og busker for norske hager. Tun forlag, Oslo. 352 s. ISBN 978-82-529-3100-6
Krüssmann, G. 1978. Handbuch der Laubgehölze, Bd. III. Parey, Berlin og Hamburg. 496 s. ISBN 3-489-62222-7
More, D.; White, J. 2005. Trær i Norge og Europa. Damm, Oslo. 831 s. ISBN 82-04-08517-6
Sandved, M; Andersson, J.; Batta, J. 1998. Vinterdendrologi – trær og busker om vinteren. Landbruksforlaget. 168 s. ISBN 82-529-2172-8
