Prunus avium KLOSTER® E (‘Eplkls’)

Spesielle kvaliteter:

Den største prydverdien hos søtkirsebær ligger i blomstringen samtidig med løvsprett fra midten av mai. Men trærne setter også frukter, og høstfargene i rødt og gult er attraktive, særlig i kystklima der mange andre treslag ikke har årviss høstfarge.

Botanisk beskrivelse:

Kirsebærslekta (Prunus) er svært stor og sammensatt. Den omfatter 430 arter og blir delt inn i minst seks under slekter. Én av disse er Cerasus (kirsebærgruppa). Artene i denne gruppa har monopodiale langskudd og kortskudd med endestilte knopper som sitter i knippe. Søtkirsebær hører til seksjon Eucerasus som blant annet er kjennetegnet ved at kronbladene er helrandet. Arten blir et 12-20 m høyt tre, i sjeldne tilfeller blir trærne 25 m høye. I ungdommen er de rasktvoksende med årstilvekst opptil 50 cm. Greinene er stive og sitter i krans, og greinvinkelen hos unge trær er 60-70 grader. Krona hos unge trær er bredt kjegleformet. Hovedgreinene har en kraftig, horisontal oppbygning med sidegreiner som peker skrått oppover, og tettsittende kortskudd med blomsterknopper. Etter hvert blir krona mindre regelmessig fordi noen av sidegreinene blir dominante.

Ung stammebark er karakteristisk brun, blank og tverrstripet av korkporer, men den blir ru og sprekker opp i skorper etter hvert. Rotskudd kan forekomme fra gruntliggende røtter.

Vinterkvisten har eggformete, ofte noe spisse knopper og gulbrun marg. Modne årsskudd er skinnende rødbrune til gråbrune med få, små, lite markerte, lysbrune korkporer. Unge skudd er tykke og snaue. Rett etter knoppsprett har bladene rødlig skjær. Bladskaftet hos fullt utvokste blader er 4-5 cm langt, snaut, rødlig og med 1-2 purpurfargete kjertler øverst mot bladbasis. Øreblader mangler. Bladplatene er 10-14 cm lange og 5-6 cm brede, eggformet til bredt elliptiske, ofte med en noe skjev, utdratt spiss. Bladranden er ujevnt dobbelt sagtannet med spisse tenner. Oversiden av bladene er grønn, snau og noe rynket, mens den lysere under siden har noe håring langs de største nervene. Bladene får bleke høstfarger i gult, oransje og rødt.

Blomstringen begynner før løvsprett. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 15.-20. mai, men den kan begynne allerede før 10. mai eller ikke komme i gang før de første dagene i juni. Temperaturen utovervåren er avgjørende. Blomstene er enkle, skålformet, hvite og 2-3 cm brede. De sitter på korte fjorårsskudd, som regel to til fem sammen i knippe med skjellblader ved grunnen. Begerrøret er om lag 6 mm langt, bredt krukkeformet og med tilbakebøyde begerblader. Midt i blomsten sitter et fruktemne med lys grønn griffel og gulgrønt arr. Fruktemnet er omkranset av 20-25 hvite pollenblader med gul pollenknapp. Arten har ikke blader ved grunnen av fruktskaftene. Blomstene er selvsterile og trenger pollen fra et tre med annen gensammensetning for å sette frukter. Fruktene modner i juli. De er 1-2 cm lange, avlangt hjerteformet til runde, og gule, røde eller svartrøde avhengig av genotype. (Fruktfargen er ikke notert hos den utvalgte kultivaren.) Hos viltvoksende trær er fruktene ofte bittersøte.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Europa, Lilleasia, Kaukasus og Vest-Sibir. Søtkirsebær har vært høstet i naturen i svært lang tid og ble trolig tatt i kultur i Lilleasia fra om lag 800 f. Kr. Arten er trolig spredd med mennesker under folkevandringene og i middelalderen. Her i landet er den nå nokså vanlig på Østlandet og langs kysten til Stryn.

Vokseplass:

I naturen finner vi søtkirsebær som innslag i edelløvskog og i skogkanter og kratt, men aldri i renbestand. Arten trives best på godt drenert, næringsrik, gjerne kalkholdig jord og mistrives i kald og våt jord. Den forekommer ofte i solrike til halvskyggede helninger og er trolig en av de artene som er mest avhengig av god oksygentilgang i jorda. Arten bør derfor ikke plantes i stiv leirjord eller der bakken er komprimert.

Bruksområde:

Søtkirsebærtrær har stor prydverdi, både i naturen og i hagen. En må imidlertid regne med at søtkirsebær som oftest blir for store trær i dagens små hager, og arten er derfor først og fremst et tre for gatemiljøer og parker, både frittstående og i grupper. Trærne kan sette store mengder saftige frukter, og når disse ikke blir spist av fugler, vil de falle til bakken og føre til forsøpling. Dette må tas med i betraktningen når en velger plantested.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Vi kan regne søtkirsebær som vinterherdig til sone 5, men årviss og sikker fruktsetting begrenser seg gjerne til sone 3-4. I prosjektet «Planter for norsk klima» ble fire ulike frøkilder av arten plantet i Treforsøksparken ved NMBU i Ås i 2006. Antall trær var for lite til at det var mulig å rangere de fire frøkildene etter seks års prøving, men det var ingen vinterskade av betydning på noen av dem.

Skjøtsel:

Oppbyggingsbeskjæring kan redusere kronebredden, sikre sterkere greinvinkler og redusere faren for greinfester med inngrodd bark. Ettersom trær av fuglekirsebær blør mye ved beskjæring om våren, blir det anbefalt å vente med beskjæring til etter midtsommer.

Sykdommer og skadedyr:

under ugunstige vokseforhold er trærne utsatt for gummiflod, som antas å være en fysiologisk skade. Trærne er også mottakelige for angrep av sølvglanssopp (Chondrostereum purpureum), og i naturen er det ikke uvanlig å se heksekoster forårsaket av soppen Taphrina cerasi. Kirsebærbladlus (Myzus cerasi) er en svært vanlig skadegjører. Sterke angrep fører til deformerte blader og tidlig avslutning av årsveksten.

Opprinnelse:

Frøkilden Son var med i en utprøving av norske frøkilder på 1980-tallet i regi av Institutt for dendrologi og planteskoledrift, Norges landbrukshøgskole, ledet av professor Atle Håbjørg. Frøkildene viste stor variasjon, og frøkilden Son var blant de beste. Ett av trærne fra denne frøkilden ga trær med kraftig vekst og rett stamme. Disse trærne ble formert vegetativt og blant annet prøvd ut på Biri i Oppland. Kultivaren er valgt ut blant trær som står i Treforsøksparken ved NMBU.

Formerings- og produksjonsmåte:

Søtkirsebær kan formeres både med frø og vegetativt med stiklinger, poding eller mikroformering. Kultivaren blir formert ved mikroformering og produseres og omsettes vanligvis som karplanter. Store eksemplarer kan med fordel produseres på friland og omsettes som klumpplante.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Arten er trolig innført for flere hundre år siden og er nå etablert som sporadisk innslag i løv- og blandingsskog i kystnære områder til Stryn. Arten kan spre seg med frø fra innførte fruktsorter som nyttes i plantasjer. Men ettersom denne kultivaren er norsk, utgjør den ingen fare for uønsket spredning til naturen.

Andre forhold av betydning for bruk:

Søtkirsebærtrær er relativt enkle å etablere. Små trær kan plantes som barrot, mens større trær må handteres og plantes med klump. Stagnerte trær kan være svært vanskelige å få til å vokse bra igjen. Trærne danner et nokså grunt hjerterotsystem med svært tykke og sterke siderøtter. De fleste røttene finnes i de øvre 60 cm av jorda, men når jorda er dyp og lett gjennomtrengelig, kan enkelte røtter trenge om lag 3 m ned. Vanlig levealder for trærne er 80 til 100 år. Trær som trives kan imidlertid bli gamle, i sjeldne tilfeller 400 år, og da med stammebredde på om lag én m. Blomstrende greiner kan skjæres inn til dekorasjonsformål. Arten nyttes for øvrig også som grunnstamme til mange andre prydkirsebær, og i fruktdyrkingen både til søtkirsebær og surkirsebær.