Picea omorika fk Ringsaker E

Spesielle kvaliteter:

Serbergran blir et høyt, slankt tre med et attraktivt fargespill som skyldes ulik farge på over- og under siden av nålene. På grunn av den slanke krona egner arten seg bedre enn mange andre granarter som frittstående tre i små hager og andre steder med begrenset plass.

Botanisk beskrivelse:

Granslekta (Picea) hører til under familien Abietoideae i furufamilien (Pinaceae) og omfatter om lag 35 arter av alltidgrønne, sambo, konglebærende trær på den nordlige halvkule. Slekta blir gjerne delt i tre seksjoner, og P. omorika blir ført til seksjonen Omorika. Arten finnes viltvoksende i et lite fjellområde på Balkan. Omorika er det lokale navnet på arten. Trærne blir i naturen opptil 35 m høye, men hos oss regner vi 15-20 m som vanlig høyde. Stammen danner normalt en rett, gjennomgående søyle, og krona er slankt kjegleformet til nærmest søyleformet. Øverst på hvert årsskudd blir det dannet en endeknopp og en krans av dominerende sideknopper. Sideskudd fra disse knoppene danner hvert år en ny etasje av greiner. I tillegg vokser det ut spredte, mindre greiner oppoverlangs stammen. Greinene peker ofte nedoverinnerst ved stammen og bøyer deretter ut. Smågreinene er også noe hengende. Stammebarken er rødlig brun. Den sprekker opp i skorper som flakner av. Både stamme, greiner og kvist inneholder harpiks (kvae).

Kvisten har markerte furer. Den er lysbrun til rødbrun, med mørkbrune til svarte hår. Vinterknoppene er kuleformet til spisst eggformet, mørkbrune og uten harpiks. Nålene sitter spredt. De er uten skaft, men sitter på en forhøyning (pulvinus). Deler av denne brunfargete forhøyningen følger med når vi river av enkeltblader fra kvisten. Hvert nålblad er 10-20 mm lang, sammentrykt, mørkgrønt, avrundet til butt i toppen, med to hvite, brede spalteåpningsbånd på under siden. Nålene sitter spredte rundt skuddet, men på sidegreiner dekker de ikke kvistens under side. Særlig nålene midt på kvistens overside bøyer seg noe fram og opp. Unge trær har som regel nålblader som er smalere enn hos eldre trær. Blader oppe i krona står ofte mer ut fra kvisten og har tettere med spalteåpninger.

Hannblomsterstandene er ikke treaktige, men minner om korte, tykke rakler og sitter i bladhjørnene på fjorårsskudd, særlig på den øvre delen av skuddet. Konglene finner vi gjerne bare i den øverste delen av krona, men hos serbergran forekommer de ofte hos unge trær. De sitter enkeltvis og er først opprette, men blir etter hvert hengende. Hver kongle blir dannet fra endeknopp eller sideknopp nær toppen av fjorårsskuddet. Konglene modner i løpet av noen måneder fram mot høsten, og under modningen er de purpurfiolette. Modne kongler er 3-7 cm lange med brede, avrundete og ofte fintannete kongleskjell. Ved hvert kongleskjell sitter to frø. Dekkskjellene er svært små og ikke synlige fra utsiden av umodne kongler. Konglene kan henge på treet i flere år før de faller av. Frøene er 2-3 mm lange, svartbrune med en om lag 8 mm lang frøvinge. De blir spredd når konglene åpner seg i tørt vær.

Naturlig utbredelse:

Serbergran finnes viltvoksende i et mindre fjellområde i Bosnia og Serbia ved elvene Drina og Lim.

Vokseplass:

Arten vokser på tørr, kalkrik berggrunn i hjemlandet, men ser ut til å være tolerant overfor både fuktigere og surere jordsmonn. Den skal tåle byluft bedre enn andre granarter. Alle granarter er også nokså lyskrevende.

Bruksområde:

I grøntanlegg nytter vi serbergran til léplanting, i ensartete eller blandete bartregrupper, eller som frittstående trær. I tillegg egner arten seg som Klippet hekk, og den blir nyttet til produksjon av juletrær.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Serbergran fk Ringsaker E trives i kjølig kystklima, men også i innlandet til sone 6.

Skjøtsel:

Serbergran krever lite skjøtsel. Vi ønsker gjennomgående stamme, så dersom toppskuddet skulle bli skadd, bør vi sørge for å binde opp et sideskudd som kan erstatte den skadde toppen. Alle granarter har et grunt rotsystem som er grådig på vann og næring. Andre planteslag trives ofte dårlig i nærheten av grantrær.

Sykdommer og skadedyr:

På gran finner vi ganske ofte 15-30 mm lange, ananasliknende galler forårsaket av gul eller grønn grangallelus (Adelges abietis, syn. Sacchiphantes abietis og A. viridis, syn. S. viridis). Ved sterke angrep av gallelus kan en del skuddspisser tørke ut, og veksten kan bli deformert. I juletreplantasjer kan gallelus gjøre betydelig skade, mens angrep i granhekker og på frittstående trær sjelden har stor betydning. Enkelte år finner vi store mengder granbarklus (Cinara piceae, syn. C. grossa) på gran. Disse lusene er mørke og forekommer i kolonier som avgir et blankt, søtt sekret som tiltrekker seg maur og bier. I dette sekretet vil det etter hvert feste seg svertesopper, slik at nåler og skudd får et svart belegg. Mange insekter forårsaker skade i barken og veden hos grantrær. Mest kjent er gransnutebille (Hylobius abietis), som gjør stor skade i plantefelt, og stor granbarkbille (Ips typographus), som vi i perioder har hatt masseangrep av i svekket skog. De har størst betydning i skogsbestand. Gran kan være utsatt for honningsopp (Armillaria spp.), og på tidligere dyrket mark kan rotkjuke (Heterobasidion annosum) føre til utgang av unge planter. Granrustsoppen (Chrysomyxa abietis) er en rustsopp som ikke vertveksler. Midtsommers får nålene lyse, gulaktige flekker eller tverrbånd. Nålene kan bli helt gule, og om våren sprekker de opp og frigjør gulbrune sporer. Angrepne nåler faller av. Soppen gjør størst skade til fjells og nordpå. Ulike råtesopper som angriper veden, er viktige for skogbruket, men lite viktige i grøntanlegg.

Opprinnelse:

Serbergran ble ikke beskrevet botanisk før i 1877 og har ikke vært nyttet som hageplante i stort mer enn hundre år. Frøkilden er en plantasje i Ringsaker etablert av Skogfrøverket. Den har vært markedsført siden tidlig på 1980-tallet, og kom med i det norske sortimentet av E-planter i 2006.

Formerings- og produksjonsmåte:

Serbergran blir som oftest formert med frø. En skal imidlertid være oppmerksom på at mange arter lett hybridiserer. Hybrider mellom serbergran og sitkagran (P. sitchénsis) skal forekomme hyppig når de to artene står i blandet bestand. Isolerte frøkilder er derfor viktig. Unge planter blir produsert i kar, mens større planter produseres på friland og omsettes som klumpplanter.