Spesielle kvaliteter:
Frøkilden danner er eller små trær med mengder av hvite blomster om våren, guloransje høstfarge og små, røde frukter i knippe om høsten.
Botanisk beskrivelse:
Epleslekta (Malus) tilhører rosefamilien (Rosaceae) under familie Maloideae og omfatter om lag 35 arter av trær og er på den nordlige halvkule; i Europa, Asia og Nord-Amerika. En del botanikere oppfatter Malaceae (syn. Pomaceae) – kjernefruktfamilien som en egen familie. Innen Malus finnes arter med form som nyttes til skjerming eller pryd, samt et stort spekter av kultivarer av små til middels store trær som nyttes til pryd eller til fruktdyrking. Frøkilden blir en 2-3 m høy, bred eller et noe høyere tre med bred krone og tettsittende, stive greiner.
Stammebarken er gråbrun. Greinsystemet er bygd opp av korte og lange skudd. Langskudd ender i en knopp, mens kortskudd kan ende i en blomsterstand eller greintorn. Bladanleggene ligger sammenfoldet i vinterknoppen. Årsskuddet er først dunhåret, men blir raskt snaut. Bladene sitter skruestilt med øreblader som faller av tidlig. Bladene er 5-8 cm lange, eggformet, dypt tannet og med behåring på under siden. På vegetative skudd forekommer ofte 3-lappete blader. Bladskaftet er opptil 3 cm langt. Om høsten går bladfargen overfra friskt grønn til guloransje.
Ungdomsfasen hos M. sargentii varer i 5-10 år. Blomstringen kommer fra midten til slutten av mai og er svært rik, men nokså kortvarig. Blomstene sitter på skaft 6-10 sammen i knippe. Blomsterknoppene er hvite til lyst rosa. Hver blomst er om lag 2,5 cm bred og har fem små, lansettformede begerblader, fem hvite kronblader, 15-20 pollenblader, vanligvis med gule pollenknapper som åpner seg utover, og fem fruktblader med grifler som er sammenvokst ved grunnen. Blomstene blir nesten utelukkende bestøvet av bier. Bæreplene har langt skaft og er runde, som oftest under 1 cm brede. Begerflikene faller av før modning. Fruktene kan bli sittende på plantene utovervinteren til de som regel blir spist av fugl.
Naturlig utbredelse:
M. sargentii finnes viltvoksende i områder under om lag 2000 moh. på øya Honshu i Japan.
Vokseplass:
I naturen finnes sargenteple i lysåpne kratt i terreng med en del fjell i dagen. Arten blir regnet som en pionerart. Den bør plantes på solrike, godt drenerte steder. På svært næringsrik jord vil plantene kunne produsere vegetative skudd på bekostning av blomstring og fruktsetting.
Bruksområde:
Sargenteple egner seg som er eller små trær i privathager og i offentlige grøntanlegg. De er nokså lysåpne og gir muligheter for under vegetasjon. Plantene kan enkelt formklippes som hekk, men vil da få redusert blomstring og fruktsetting.
Vinterherdighet og klimatilpassing:
Malus har generelt stabil vinterdvale og sein knoppbryting om våren. Plantene er dermed lite utsatt for vårfrostskader. Som regel avslutter veksten tilstrekkelig tidlig til at avmodning og innvintring blir fullført i tide. Sargenteple tåler innlandsklima bedre enn kystklima. Arten regnes som vinterherdig til sone 6, men kan prøves på lune stede i sone 7.
Skjøtsel:
Planter av sargenteple blir såpass små at det sjelden er behov for beskjæring for å redusere størrelsen, men de tåler noe tilbakeskjæring dersom det er nødvendig for å begrense høyde eller bredde. Formklipte hekker og plantegrupper må beskjæres årlig. Oppstammede trær vil kreve at en fjerner skudd som vokser ut fra rothals eller stamme.
Sykdommer og skadedyr:
Sargenteple hører til de asiatiske artene av Malus. Disse skal ha stor motstandsevne mot angrep av epleskurvsoppen (Venturia inaeqalis). Bark og unge skudd er ettertraktet mat for rådyr, hare og smågnagere.
Opprinnelse:
Arten ble første gang botanisk beskrevet av Alfred Rehder i boka Trees and Shrubs i 1902 (side 71 pl. 36 i 1903).
Formerings- og produksjonsmåte:
Frøkilden blir formert med frø. Arten oppfattes som (fakultativt) apomiktisk. Frøkilden gir derfor svært jevnt avkom, forutsatt at man hindrer fremmed pollen i frøplantasjen. Hekkplanter og er blir vanligvis produsert og omsatt som karplanter.
Innspill til vurdering av potensial for spredning:
Plantene setter store mengder bærepler. Fugler som spiser fruktene bidrar til å spre frøene, som har god spireevne etter en vinters kjøling i jorda. Til tross for rik fruktsetting og fuglespredning gjennom mange år er arten ikke funnet forvillet i norsk natur (ikke nevnt hos Lid & Lid). Fra Danmark er det rapportert om enkelte forekomster av frøplanter utenfor etablerte grøntanlegg.
Andre forhold av betydning for bruk:
Sargenteple er trolig utsatt for jordtrøtthet dersom plantene blir forsøkt etablert i jord der det nylig har stått andre representanter for slekta Malus. Greiner med modne frukter kan tas inn til dekorasjon.
