Juniperus communis ‘Blåmann’ E

Spesielle kvaliteter:

Om lag 50 cm høy markdekkende einer med vaseform og blålig bar.

Botanisk beskrivelse:

Einerslekta (Juniperus) tilhører sypressfamilien (Cupressaceae) og omfatter 45-60 arter av alltidgrønne, konglebærende lignoser på den nordlige halvkule, samt til 20°S i Øst-Afrika. Arten J. communis er sirkumpolar, med minst tre under arter og stor variasjon i vekstform – fra énstammete, opptil 20 m høye trær til krypende dvergplanter. Einer er det eneste bartreet som finnes viltvoksende både i Europa, Nord-Afrika, Asia og Nord-Amerika, og arten er den eneste barplanten i den opprinnelige floraen på Grønland og Island. Arten blir delt i flere under arter, men mellomformer er vanlige. Hos oss finner vi J. communis ssp. communis – vanlig einer, opp til skoggrensen, som en eller et lite tre. J. communis ssp. alpina – fjelleiner, finnes i fjellet og nordoveri landet, som lave opprette eller krypende er. Kultivaren hører til under arten fjelleiner og danner en tettvokst vaseform.

Barken er rødlig brun og flakner av. Hos eldre planter kan barken være furet og grå. Kvisten er brunlig, mens årsskuddet er grønt. Det er trekantet av en nedløpende kjøl fra hvert blad. Bladene sitter tre i hver krans og dekker ikke skuddet. Hos fjelleiner er de 5-15 mm lange, innbøyde, båtformet og lite spisse med et bredt, hvitt spalteåpningsbånd på oversiden. De er mørkgrønne på under siden.

Einerplanter er normalt særbo, men sambo individer finnes. Kultivaren er en hannplante. Hannblomsterstandene er runde, gule og sitter som regel i bladhjørnene på siden av kvisten, sjeldnere endestilt.

Naturlig utbredelse:

I Norge finnes einer overhele landet opp til 1730 moh. (Lom i Oppland). Under arten fjelleiner er vanlig i fjellet i hele landet, men går ned til kysten i nord og kanskje også på Vestlandet.

Vokseplass:

under arten finnes i tørr fjellskog, på beitemark og på heier i fjellet. Plantene krever lite kalk i jorda, er generelt lite næringskrevende og vokser på tørre, solrike steder med lett drenert, ofte grunn jord.

Bruksområde:

Kultivaren vokser mer i bredden enn i høyden. Den egner seg til masseplanting og danner da et om lag 50 cm høyt markdekke. Enkeltindivider kan passe i en fjellhage eller andre steder der plassen er begrenset og vokseforholdene skrinne.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Det store utbredelsesområdet er årsaken til at kultivarene har noe varierende herdighet, og selv naturlig forekommende einer kan få klimaskader enkelte harde vintre. Fjelleiner regnes generelt for å være herdig til sone 8.

Skjøtsel:

Einere bør ikke skjæres kraftig, men de tåler moderat klipping. Det kan være behov for å fjerne døde skudd og greiner.

Sykdommer og skadedyr:

Einer er lite utsatt for angrep av insekter og annet småkryp, men kan bli beitet av hjortedyr. Noen kultivarer får så tett barmasse at de er utsatt for angrep av ulike bladsopper. Einer er vertplante for ulike rustsopper som har tvungen vertveksling med arter i Maloideae i Rosaceae. Særlig kjent er hagtornrust (Gymnosporangium clavariiforme) og eplerust (G. tremelloides). Skaden blir ofte størst på representanten for Maloideae, og ved sterke angrep bør en vurdere om én av vertplanteartene bør fjernes.

Opprinnelse:

Den rike formvariasjonen vi finner i viltvoksende einer, har ført til utvalg av et stort antall ulike kultivarer fra norsk natur. Kultivaren J. communis ‘Blåmann’ har sitt opphav i stiklinger hentet fra Vombstjødnane på Hardangervidda 1250 moh. i 1973, i regi av professor Oddvin Reisæter og medarbeidere ved Institutt for dendrologi og planteskoledrift, Norges landbrukshøgskole (nå NMBU). Plantene har stått i planteskolen ved NMBU siden siste del av 1970-tallet og ble om lag tjue år seinere valgt ut av Inge Fredriksen i Tromøy planteskole i samråd med instituttet på NMBU.

Formerings- og produksjonsmåte:

Kultivaren blir formert med stiklinger og produseres som karplante.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Einer finnes viltvoksende overhele landet. Men fjelleiner finnes hovedsakelig i høytliggende områder i Sør-Norge og gradvis ned mot havnivå nordover. Bruk av fjelleiner i lavlandet sørpå kan det bli stilt spørsmål til. Men planter som ikke er tilpasset lavlandsklima vil trolig ikke kunne konkurrere med stedstilpassede genotyper.

Andre forhold av betydning for bruk:

Einer har en viktig plass i norsk tradisjon og kultur. Den har blant mye annet vært nyttet til gjerdestolper, huskledning, brensel, dekorasjoner, ølbrygging, matlaging og medisin. Veden er hard og lite utsatt for råte. Hannplanter av einer produserer store mengder pollen, men dette forårsaker normalt ingen allergiske reaksjoner. Personer som er følsomme for sterk lukt, kan imidlertid reagere på einer brukt til dekorasjoner innendørs.