Hedera helix GAUPA® E

Spesielle kvaliteter:

Bergflette er en alltidgrønn klatreplante som kan brukes både til å kle vegger og andre vertikale flater, og som markdekker på steder med skygge eller halvskygge og mild vinter eller godt snødekke. Kultivaren har tykke, læraktige blader og kraftig vekst. Den er robust og valgt ut for innlandsstrøk.

Botanisk beskrivelse: Slekta Hédera hører til familien Araliáceae og omfatter 11 arter av alltidgrønne, treaktige, klatrende eller krypende planter som finnes viltvoksende i Europa, Asia og Nord-Afrika. De har tydelig forskjellige karaktertrekk i ungdoms- og voksenfase, der voksenfasen er kjennetegnet av blomstring og fruktsetting. Plantene går overi denne fasen når de oppnår en viss høyde eller alder, minst fem til ti år. I naturen finner vi derfor voksenformen mot toppen av planter som vokser oppover, mens stengler som kryper langs bakken, fortsetter juvenil vekst. Stengler i ungdomsfasen fester seg til under laget med hefterøtter, mens stenglene hos voksenfasen er uten slike røtter. Plantene kan nå opp til 20-30 ms høyde på en bergvegg eller oppoveren trestamme.

Unge stengler og blader har lange, gråhvite stjernehår med fire til 14 stråler. Bladene sitter skruestilt og er enkle og uten tanning. Bladflaten er 2-15 cm lang og ofte mindre enn 5 cm bred. Bladene har som regel langt skaft. Ungdomsblader har mørkegrønn overside og lysere under side. De er tydelig tre- til femlappete, nær trekantete i omriss, har ofte hjerteformet bladgrunn og håndnervatur som gjerne er lysere enn resten av bladet. Voksenblader er om lag eggformete eller elliptiske. De har lite tydelig fjærnervatur og avrundet eller bredt kileformet bladgrunn. Øreblader mangler. Bladene kan bli sittende på plantene i mange år.

Bergeføy blomstrer vanligvis i september-oktober hos oss. Blomstene er tokjønnete, radiærsymmetriske og sitter i avrundete halvskjermer. De er gulgrønne og har beger med hvite stjernehår. Begeret er femlappet, kronbladene er 1-3 mm lange og lysegrønne, mens de fem pollenbladene sitter festet mellom kronbladene. Griflene har vokst sammen til en søyle med et femlappet arr. Hver blomst har en tykk diskus (honningskive) som utsondrer nektar. I godt vær blir mange insekter tiltrukket av nektaren, og fluer og bier sørger for bestøving. Selvbestøving er også vanlig. Fruktene er nærmest runde, 4-7 mm brede bær med en varig griffelrest i enden. De overvintrer som grønne og modner først neste vår. Da er de opptil 9 mm lange og blåsvarte. Hvert bær inneholder tre til fem frø. Arten er tilpasset frøspredning med fugler.

Formerings- og produksjonsmåte: Ungdomsformen av eføy blir enkelt formert med halvmodne eller treaktige stiklinger fra juni til oktober, gjerne stiklinger med bare ett eller to blader. Etter rotdanning blir plantene pottet og produsert videre i konteinere.

Høyde fullvokst (ca.): Opptil 20-30 m

Planteavstand: 1-1,5 m

Opprinnelse:

Morplanten til denne kultivaren ble kjøpt av Hammer planteskole tidlig på 1970-tallet, sannsynligvis fra en planteskole i Østfold. Den ble plantet for ca. 50 år siden og har stått i en nordvegg på en gårdsbygning ca. 700-800 m fra Gaupen Planter. Morplantens høyde er nå 6-8 m.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Europa til Skandinavia og Russland. Den er nokså vanlig langs kysten fra Østfold til Hordaland.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Bergeføy blir generelt regnet som vinterherdig til sone 5 langs kysten, men bare til sone 4 innoveri landet. Plantene blir lett skadd ved barfrost og lave vintertemperaturer, særlig når det er tørr luft og vind. Likevel har GAUPA® vist seg herdig helt opp i H6. Soleksponerte planter kan være særlig utsatte for bladsviing. Under stabilt snødekke, i skygge eller le klarer plantene seg bedre.

Blomsterfarge: Gulgrønn

Blomstringstid: Høst (Tidlig september til tidlig oktober)

Fruktfarge og -tid: Blåsvart, april-mai

Bruksområde:

Bergeføy er en alltidgrønn klatreplante, noe som er en sjelden kombinasjon i naturen hos oss. I skygge og så lenge plantene vokser horisontalt holder de seg vegetative. På Vestlandet finnes imidlertid blomstrende planter som invaderer trekronene og er mer enn 20 m høye med tykke stammer. Slike planter kan være mer enn 150 år gamle. De unge skuddene hos bergeføy har hefterøtter som fester seg godt til panel, murvegger og annet materiale med ru overflate. Vi bruker derfor bergeføy til å kle vegger, murer, gjerder eller stolper. Bygninger blir sjelden direkte skadd av eføy, men i fuktig klima kan en eføykledd vegg tørke opp seint, og dermed kan plantene gi indirekte skader. Arten var svært populær i 1800-tallets hager. Den ble plantet for å dekke murer og for å gi husene et antikt preg. Eneboerhyttene, som var vanlige innslag i romantikkens parker, måtte kles med eføy, og plantene ble brukt på baldakiner og pergolaer i en tid da det ble ansett som et tegn på fattigdom å være solbrun. Bergeføy kan også brukes som markdekker, gjerne der det er skyggefullt, og arten brukes i rundkjøringer der det er mildt vinterklima.

Krav til vokseplass og jordkvalitet:

Arten trives best i skygge eller halvskygge, særlig utenfor dens viltvoksende område. Bladene kan lett få sviskader i løpet av vinter og vår dersom plantene står fullt soleksponert. Bergeføy trives best der det er tilgang på kalk i jorda, men dette er ikke noe absolutt krav. Moldrik jord med et strølag på toppen er ideelt.

Toleranse skygge: Tolerant

Toleranse tørke: Mod. Sensitiv

Toleranse vann: Sensitiv

Toleranse salt: Arten tåler, men kan bli stresset av, saltsprut fra sjøen. Se kultivaren MARINA® for utvalg som er best egnet på salteksponerte steder.

Sykdommer og skadedyr: Bergeføy er lite utsatt for sykdommer og skadedyr.

Andre forhold av betydning for bruk: Eføy kalles også «bergflette» eller «vedbend». Det første er lett forståelig, mens det andre er kjent i nordiske språk, som dansk, helt fra 1300-tallet. «Withbænda» betyr et bånd som snor seg om ved (vidje, tre). Eføy er det tyske navnet, jfr. det engelske «ivy», som har samme opphav. Plantene har en lang kulturhistorie. Fra tidlige tider har de vært symbol for lystighet, fest og udødelighet. I Egypt var de knyttet til Osiris-kulten, og i det gamle Hellas brukte man kranser og ranker til utsmykking under Dionysos-feiringene. Eføyranker er motiv på gamle greske mynter. De har vært brukt som ornamentikk på bygninger siden gotikken. Romerne brukte eføykranser under Bacchus-festene, og de første kristne la blader av eføy på de døde som et symbol på evig liv. Eføy-bladet ble etter hvert et merke for vertshus. Her i landet heter det seg at en stramt bundet krans av eføyranker rundt pannen skal kurere bakrus… Eføy inneholder giftstoffet hederin, som ikke må brukes innvortes. Likevel har plantene vært brukt medisinsk, men da har bladene vært kokt i eddik eller inngått i salver som skulle hjelpe mot det meste. Bladene har vært brukt som sårmiddel helt opp til vår tid, men det viser seg at en del mennesker reagerer allergisk og får store utslett. Årsaken til dette er plantenes innhold av hud- og slimhinneirriterende saponiner. Bærene bør ikke spises, da de kan forårsake illebefinnende. Veden hos eføy har grove porer og ble tidligere brukt til å skille mellom god og fortynnet vin. Det viser seg imidlertid at veden heller virker som et filter som lettere slipper igjennom vann enn vin, og dermed blir effekten motsatt. I middelalderen brukte kongens munnskjenker eføybegere for å avsløre om drikkevarer var forgiftet.

Skjøtsel: Bergeføy tåler beskjæring godt. Skudd som blir revet ned fra en vegg eller trestamme, greier ikke å feste seg til under laget igjen. Slike skudd er det bare å klippe bort og satse på at nye skudd fra de nedre delene av plantene fester seg til under laget.