Clematis (Viticella-gruppen) ‘Carmencita’ E

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren er en frodig klatreplante med friskt bladverk og rik, langvarig blomstring med nokså store, åpne, dypt karminrøde blomster. Den har fått navn etter sin sterke blomsterfarge og den mørke midten i blomsten, en kombinasjon som ifølge navnegiveren skal minne om «mørkøyde spanske skjønnheter».

Botanisk beskrivelse:

Klematisslekta (Clematis) hører til soleiefamilien (Ranunculaceae). Slekta består av mer enn 200 arter av løvfellende eller alltidgrønne, klatrende treaktige planter, halver og opprettvoksende stauder. Artene er plassert i 19 seksjoner. Hos de treaktige artene er den flerårige kvisten furet og stjerneformet i tverrsnitt, ofte med avflaknende ytterbark. Knopper og blader sitter motstilt.

Italiaklematis (Clematis viticella L., syn. Viticella deltoidea Moench (1794), C. lugubris Salisb. (1796)) blir vanligvis 3 til 3,5 m høy, mens denne kultivaren ofte stopper på 2 til 2,5 m. Arten har stengler med seks ribber. I mai vokser nye, kraftige skudd opp fra rothalsen eller ut fra de kraftigste, eldre stenglene. Unge stengler er grønne med spredt behåring, men de modner og blir etter hvert forvedet og rødbrune. Bladene er dobbeltfinnet med 5 til 7 småblader. Hvert småblad er 3-delt til dypt 3-fliket, med unntak av endesmåbladet, som er helt eller 3-fliket. Småbladene er 1,5 til 5 cm lange og bredt elliptiske til slankt eggformet eller lansettformet. De er helrandet eller med enkelte flikliknende tenner og spredte hår, særlig på under siden. Bladskaftet er opptil 5 cm langt og krøller seg omkring stengler, greiner eller oppbindingstråder. Om høsten faller småbladene av, mens bladskaftet sitter varig festet til stengelen og bidrar til å holde plantene oppreist.

Blomstringen kan vare fra slutten av juni til oktober. Blomstene sitter enkeltvis eller opptil tre sammen på 8-10 cm lange skaft fra bladhjørner eller i skuddtopp. Blomsterknoppene er avlangt eggformet og spisse. Åpne blomster er svakt nikkende og 6 til 10 cm i tverrmål. Hver blomst har fire til seks om lag 4 cm lange og 3 cm brede, karminrøde ytre blomsterblader (tepaler). Tepalene peker nærmest rett ut til siden, slik at blomstene får bred, åpen skålform. Hver tepal er omvendt eggformet med bredt kileformet grunn og svært kort tilspissing. Tepalranden er gjerne bølget, litt tilbakebøyd og ujevnt grovtannet. Midtnerven er ofte noe mørkere rød enn resten av tepalen. Blomsterfargen er mørkest tidlig og seint i sesongen, og baksiden av blomstene er mattere enn innsiden. Innenfor tepalene finnes flere kranser med 8-10 mm lange pollenblader. Pollentrådene er lysgrønne, men ofte med et skjær av purpur mot basis. Pollenknappene er om lag 4 mm lange og mørkt purpurfiolette. Griflene er 10-12 mm lange, og både basis av griflene og fruktemnet er tiltrykt silkehåret. Arret er mørkt purpurfiolett. De små nøttefruktene (akener) er nesten runde til bredt eggformet og 6 til 9 mm lange. De er svakt håret og lysbrune. Hver frukt har en 5-10 mm lang griffelrest som er tiltrykt behåret ved basis, men ellers snau og mer eller mindre bøyd i toppen.

Naturlig utbredelse:

Italiaklematis finnes viltvoksende i Sør- og Sørøst-Europa, Lilleasia, Kaukasus og Iran. Arten har vært i kultur i mange hundre år.

Vokseplass:

Arten finnes i naturen i skogsbryn og as med god lystilgang. I sitt viltvoksende område finnes den også spredd til hekker og lehegn. Kultivaren stiller noe større krav til varme og jordbunnsforhold enn småblomstrende klematis. Plantene bør ikke stå for tørt og heller ikke plantes på vindutsatte steder. Klematis kan ellers plantes både i sur og alkalisk jord. Plantene kan også trives bra på tyngre leirjord, men de tåler ikke dårlig drenerte forhold. De kan vokse godt på skyggefulle steder, men blomstringen blir rikest under gode lysforhold. Når klematis blir plantet inntil en vegg, må man sørge for at rotsystemet kommer utenfor det området som tørker raskt opp, ellers må man vanne daglig inntil plantene er godt etablert. Plantene bør etableres med rothalsen om lag 10 cm under jordoverflaten. Dersom de skulle bli sterkt skadet av frost eller uttørking, vil det da fortsatt være knopper som kan sette nye stengler og blomsterskudd. I naturen vokser klematis ofte på steder der rotsystemet og mange av stenglene er skygget.

Bruksområde:

Klematis er egentlig ingen god klatrer, men bladskaftet har sterk tendens til å slynge seg omkring tråder, stengler og greiner. Dersom plantene ikke har noe å klenge seg til, må stenglene hjelpes i vei. Plantene nyttes særlig ved vegg, pergola eller spalier, men de kan også plantes ved fjellskråninger og nær er eller trær med åpen krone. Der kan stenglene slynge seg fritt i greinsystemet. Dersom plantene står i et tett sjikt, bør det gjødsles for å kompensere for konkurransen om næring i jorda, ellers kan klematisplantene bli konkurrert ut overtid.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Italiaklematis regnes som herdig til sone 5. I Sverige blir kultivaren anbefalt til sone 5(6). På eksponerte steder bør plantene beskyttes gjennom vinteren for å hindre uttørkingsskader.

Skjøtsel:

Ettersom plantene blomstrer på årsskudd, kan de gjerne skjæres mye tilbake etter at blomstringen er overom høsten, eller tidlig neste vår. Det blir anbefalt å fjerne alle tynne stengler og bare beholde de kraftigste. Årlig tilførsel av kompost eller naturgjødsel til jorda overrotsystemet gir frodige planter.

Sykdommer og skadedyr:

Soppsykdommen klematisvisnesyke (Ascochyta clematidina syn. Phoma clematidina) kan angripe stengler og blader ved basis av planten. Det utvikler seg en gråaktig råte som gjør at skuddene ovenfor angrepspunktet visner. Bladene blir hengende på plantene og blir helt svarte. Unge planter kan bli så sterkt angrepet at de dør. I en periode var importert klematis beryktet for nematoder på rotsystemet. Eventuell nematodeinfisert jord må skiftes ut før man planter klematis på nytt. Klematis kan også få mindre angrep av bladlus, og snegler kan ete på bladverket. Enkelte år kan småbladet klematis få kraftige angrep av klematisbladveps (Rhadinoceraea ventralis). Bladvepsen svermer om våren, og hunnvepsen legger egg på unge blader. Larvene er grådige og kan snaugnage hele eller deler av plantenes bladverk i løpet av få dager før de forpupper seg i jorda under plantene. Denne bladvepsarten har normalt bare én generasjon pr. år hos oss.

Opprinnelse:

Foredling og utvikling av kultivarer av italiaklematis fikk et stort oppsving mot slutten av 1800-tallet. Arten har vært en viktig foreldreart til det store sortimentet vi har av klematis i dag. Også innen selve arten er det utført et betydelig foredlingsarbeid. Kultivaren er en frøplante av C. viticella ‘Grandiflora Sanguinea’ utvalgt i Magnus Johnsons planteskole i Södertälje i 1952. Kultivaren kom med i det norske sortimentet av E-planter i 2001.

Formerings- og produksjonsmåte:

Klematis blir formert med korte sommerstiklinger og produseres utelukkende som konteinerplanter.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Det er ikke kjent om kultivaren setter spiredyktige frø. Det er lite trolig at den vil kunne forville seg fra hageavfall.

Andre forhold av betydning for bruk:

Kultivaren minner mye om C. viticella ‘Kermesina’, men blomsterfargen har en dypere, karminrød glød. Blomsterfargen kommer best til sin rett når plantene står vestvendt og slik at de blir belyst av ettermiddagssol.