Betula pubéscens LIV® E (‘Eplliv’)

Spesielle kvaliteter:

Dunbjørk danner lyse, frodige trær i nordiske landskap. Vi bruker arten langs veier, i parker og på tun. Trærne er villige og nøysomme. Arten tåler kaldere vinterklima og fuktigere voksesteder bedre enn B. pendula. Trær av dunbjørk er som regel noe mindre enn trær av hengebjørk.

Botanisk beskrivelse:

Bjørkeslekta (Betula) tilhører bjørkefamilien (Betulaceae) og omfatter om lag 60 arter av sambo, løvfellende trær og er fra tempererte og arktiske deler av den nordlige halvkule. Hos oss blir trærne sjelden høyere enn 15 m. De har slank krone med nokså opprette smågreiner. Eldre trær har never som holder seg glatt lenge, men de svarte feltene på stammen er ofte høye. Det ytterste laget av barken løsner i tynne, papiraktige flak som er hvite eller lysbrune.

Unge kvister er tykkere enn hos B. pendula og uten harpiksvorter, men med korkporer. Hos unge individer er kvistene som regel lodne av behåring. Vinterknoppene er 4-7 mm lange og noe klebrige. Bladene er 3-6 cm lange, bredt eggformet til rombiske og ujevnt sagtannet, men uten utdratt spiss. Bladskaftet er kortere enn bladplaten. Både blader og bladskaft er ofte dunhåret først i vekstsesongen. Bladene får gule høstfarger. I fjellet kan enkelte individer ha blader med rødlig høstfarge.

Blomstene sitter i rakler og er tilpasset vindpollinering. Hannraklene er slanke, sylindriske, hengende og større enn hunnraklene. De blir dannet om høsten og overvintrer før de blomstrer omtrent samtidig med løvsprett påfølgende vår. Hunnraklene sitter endestilt på korte skudd som bryter fra sideknopper om våren. De er kortere og stivere enn hannraklene, og under blomstringen er de opprette. Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 13. mai, fem dager etter løvsprett, men den kan begynne allerede i slutten av april. Hunnraklene er 2,5-3 cm lange ved modning. Rakleskjellene er trelappet, med en smalt trekantet midtlapp og to opprette, tvert avskårne sidelapper. Fruktvingene er 1-1,5 ganger så brede som nøtta, som er noe håret i spissen. Frukter og rakleskjell faller fra hverandre ved modning utoverseinsommer og høst, men modne hunnrakler kan også henge på utovervinteren. Frøene blir spredd med vind eller vann.

Naturlig utbredelse:

Arten finnes viltvoksende i Skandinavia, Mellom-Europa og Vest-Sibir. Den er svært variabel. Dagens B. pubescens var tidligere delt i flere arter, som nå er slått sammen. Arten omfatter isteden flere under arter. Her i landet forekommer to slike: B. pubescens ssp. pubescens – vanlig dunbjørk, som normalt er énstammet og har spisse vinterknopper, og B. pubescens ssp. tortuosa (syn. B. pubescens ssp. czerepanovii) – fjellbjørk, som kan være énstammet, men som oftere er et flerstammet tre eller en med krokete stammer. Sistnevnte har butte vinterknopper. Foruten i nordområder i Skandinavia, finnes fjellbjørk også i nordlige deler av Skottland, på Island og på Grønland. Hos oss finner vi vanlig dunbjørk spredt i lavlandet, mens under arten fjellbjørk dominerer i fjellskogen, nordoverog på Finnmarksvidda. Mellomformer mellom de to under artene forekommer ofte.

Vokseplass:

Dunbjørk vokser gjerne på fuktige steder i skog og myrkanter. I fjellet finnes fjellbjørk opp til 1560 moh. Dunbjørk er typiske pionérplanter. De er lyselskende, rasktvoksende, tåler næringsfattig jord og vokser bra også på steder med høy grunnvannstand.

Bruksområde:

Stammedannende bjørk er svært populære i grøntanlegg. Prydverdien hos dunbjørk ligger i friskt grønt bladverk om våren og dekorativ, avflaknende hvit bark. Dunbjørk egner seg som frittstående tre, men trærne kan også plantes flere sammen i rekker eller grupper. På Island og i andre områder med kjølig klima er dunbjørk en av de mest brukte artene til Klippet hekk.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Arten regnes som svært vinterherdig og kan plantes til sone 8. Valg av frøkilde og opphavsmateriale er svært viktig.

Skjøtsel:

Plantene bør ikke beskjæres om våren, ettersom rottrykket er stort og trærne vil blø mye. Tilbakeskjæring av tykke greiner eller stammer fører sjelden til særlig bryting av nye skudd. Sårovergroingen er sein, og sårene blir lett inngangsport for råtesopper. Dersom bjørketrær blir for høye der de står, vil som regel den beste løsningen være å felle trærne og heller plante nye trær, framfor å gjennomføre en kraftig beskjæring. Dunbjørk bør følgelig ikke plantes der det kan bli nødvendig med høye inngrep i krona. Eventuell mindre omfattende beskjæring av bjørk bør utføres i løpet av sommeren. Omplanting av bjørketrær har størst sjanse for å lykkes under løvsprett om våren.

Sykdommer og skadedyr:

En rekke arter av insekter og midder finner næring og skjul i bjørketrær, men få av disse har særlig betydning for trærnes utvikling. Et par unntak er fjellbjørkemåler (Epirrita autumnata) og liten frostmåler (Operophtera brumata), som kan ha masseangrep på bjørk i fjellet sørpå, men særlig i Nord-Norge. Bjørkerustsoppen (Melampsoridium betulinum) kan redusere tilvekst og utvikling. Voksne trær av B. pubescens blir angrepet av bjørkeheksekostsoppen (Taphrina betulina) som danner heksekoster i krona på trærne.

Opprinnelse:

Kultivaren er en utvalgt klon i frøkilden Bore fra Bryne på Jæren. Frøkilden ble i sin tid valgt ut av T. Braut i T. Braut Plantesalg på Bryne i Rogaland.

Formerings- og produksjonsmåte:

Stiklingsformering er mulig, men svært lite brukt i praksis. Kultivaren blir mikroformert. Ungplanter omsettes som barrotplanter eller i kar. Trær blir vanligvis omsatt i kar eller med klump.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Bjørk er en vindbestøver og vil lett krysse seg med annen bjørk på stedet. Hvert tre produserer høye mengder frø. For å unngå uheldig forflytning av gener, bør en begrense planting av klonen til lavlandet i Sør-Norge.

Andre forhold av betydning for bruk:

Trær av dunbjørk blir sjelden særlig mer enn 100 år gamle. Bjørkefrø blir produsert i høye mengder nesten hvert eneste år. Frøene spirer villig når de får ligge på åpen jord med god lystilgang. Ved luking på et tidlig stadium er frøplantene enkle å fjerne. Bjørkepollen er den viktigste årsaken til pollenallergi om våren.