Spesielle kvaliteter:
Arten oppfattes gjerne som et eksotisk innslag i norske byer og parker. Med sine særpregete blomster og blomsterstander og uvanlig høye frø skiller den seg ut fra alle våre viltvoksende treslag.
Botanisk beskrivelse:
Hestekastanjeslekta (Aésculus) tilhører såpebærfamilien Sapindáceae, men var tidligere regnet til Hippocastanáceae, som bare hadde to slekter. Slekta omfatter 15 arter av løvfellende, flerbo trær og er i den nordlige tempererte sonen. Aésculus hippocástanum L. blir et 25-30 m Høye trær med nesten like vid krone. Krona er sammensatt av mange greiner, og de nederste greinene er ofte så tunge at de bøyer seg ned mot bakken. Stammen kan bli svært bred og er ofte vridd. Barken flakner av i rødbrune til gråbrune striper eller flak.
Skuddveksten er monopodial. Greinene er lysegrå til rustbrune med lysere korkporer. Kvisten er rund og glatt, mens margen er gulbrun, tett, middels stor og rund til kantet. Endeknoppen er tykk, 1-3 cm lang, kjegleformet og med mange tykke knoppskjell. De motstilte sideknoppene er atskillig mindre. Bladarrene er høye og avrundet trekantete med U- eller V-formete arr etter ledningsbanene. Vinterknoppene er mer eller mindre klebrige og dufter harpiks. De begynner å bryte ganske tidlig. Middeldato for knoppbryting i Ås er 4. mai (10.4.-20.5.). Unge skudd har brun behåring.
Bladene sitter motstilt, er handdelte eller handkoplete og mangler øreblader. Bladskaftet er opptil 20 cm langt, rundt eller noe kantet og har ofte langsgående furer på oversiden. De fem til sju småbladene er opptil 25 cm lange, uten skaft, omvendt eggformete, dobbelt sagtannete og med kileformet grunn. De er rynkete, mørkegrønne på oversiden og mer gulgrønne under , med brunlig behåring som unge og ellers i nervehjørnene ved grunnen. Det midterste småbladet er størst. Høstfargen er oransjegul.
Middeldato for begynnende blomstring i Ås er 28. mai (18.5.-8.6.). Blomstene sitter i kjegleformete topper som kan være 20-30 cm lange. De er vanligvis tokjønnete, men øverst i blomsterstanden finnes bare hannlige blomster. Blomstene er énsymmetriske. De fem kronbladene er hvite med røde og gule flekker mot basis. Kronbladene har dunbehåring, er frynsete og om lag 2 cm brede. Begeret har fem lapper av ulik størrelse. Blomstene har som oftest sju pollenblader. Pollentråden er hvit og pollenknappene gule eller oransjerøde. Blomstene blir bestøvet av bier og andre insekter. Fruktene blir dannet nederst i blomsterstanden. De er runde, opptil 6 cm brede, grønne kapsler med myke, spisse pigger. Hver frukt inneholder ett til tre skinnende brune frø med et stort, hvitbrunt og rundaktig navlefelt (hilum). Frøspredningen skjer med dyr.
Formerings- og produksjonsmåte:
Arten blir formert med frø som ikke må tørke ut, og som krever en vinters kjøling for å spire. Frøene er attraktiv mat for smågnagere og må derfor skjermes før spiring. Frøplantene danner en kraftig pålerot, som bør kuttes tidlig for å oppnå et forgreinet rotsystem. Trærne blir dyrket i konteinere med luftbeskjæring av røttene, eller i rader på friland. Større trær blir omsatt som klumpplanter.
Høyde fullvokst (ca.): 25-30 m
Bredde fullvokst (ca.): 20-25 m
Planteavstand: 8-10 m i rekke eller gruppe, 15-20 m som frittstående
År fullvokst (ca.): 80-100 (antagelse)
Proveniens/Herkomst:
Frøkilden er et tre som står på eiendommen til Fjeld hagebruk AS, Røyse i erud. Det ble plantet av Maja Ruud på 1940-tallet og er valgt ut av sønnen Morten Ruud. Mortreet er i dag 12-14 m høyt og har en kronebredde på 10-12 m.
Opprinnelse:
Hestekastanje ble introdusert fra Konstantinopel (Istanbul) via Wien til Vest-Europa av Clusius i 1576. Arten ble ganske snart et populært allé- og bytre.
Naturlig utbredelse:
Arten finnes viltvoksende i fjellområder på Balkan.
Vinterherdighet og klimatilpassing:
Hestekastanje regnes som herdig til sone 5 i innlandet og sone 6 langs kysten.
Kroneform og kronetetthet:
Krona er bredt kjegleformet hos unge trær og bredt eggformet til rund og tettvokst hos eldre trær.
Stammetype: Enstammet
Blomsterfarge: Hvit
Blomstringstid: Slutten av mai til midten av juni
Fruktfarge og -tid: Grønn til brun med mahognibrune frø, sen høst.
Bruksområde: Vanligst brukt som parktre eller i trerekker langs vei og gate.
Krav til vokseplass og jordkvalitet:
Arten er den minst krevende av Aésculus-artene og tåler både tørr og næringsfattig jord, selv om den foretrekker jevn jordfuktighet. I hjemlandene vokser hestekastanje på elvebredder og andre steder med god tilgang på vann. Arten trives best der det er dyp, næringsrik jord som ikke tørker raskt ut. Trærne bør få en solrik plass for å utvikle rikelig med blomster. Arten er sterk i bymiljø.
Toleranse skygge: Mod. Sensitiv
Toleranse tørke: Moderat tolerant
Toleranse vann: Mod. Sensitiv
Toleranse salt: Følsom for salt både i luft og jord.
Sykdommer og skadedyr:
Hestekastanjeblader får ofte symptomer som minner om sviskade utoveri vekstsesongen. Dette kan skyldes vind, vannmangel, for sterk gjødsling eller skade etter veisalting. Angrep av soppen Guignardia aesculi gir liknende symptomer. En alvorlig blødersykdom, som gir fuktige flekker på stammen, er påvist ulike steder i Europa. Hestekastanjemøll (Cameraria ohridella) har siden 1985 spredt seg raskt gjennom Europa og forårsaker skade ved at larvene minerer bladene. Insektet ble første gang påvist i Norge i 2013, men utbredelsen er foreløpig begrenset hos oss.
Andre forhold av betydning for bruk:
Trærne kan bli 150-200 år gamle, men når de nærmer seg 100 år er det ikke uvanlig å oppleve greinbrekk, som kan føre til skade på omgivelsene. Hestekastanje er et av de mest majestetiske, blomsterrike treslagene vi kan bruke i kjølige nordområder. I barokkhagenes alleer og i 1800-tallets landskapshager var de eksotiske trærne svært populære. De har imidlertid et så grunt og grådig rotsystem og gir en så dyp skygge at det er nesten umulig å få noe til å vokse under de vide kronene. Hestekastanje er viktige til tømmer i hjemlandene, men virket har dårlig kvalitet til framstilling av redskaper og utstyr.
I tidligere tider mente man at plantene selv ga tegn om hva de var nyttige mot. De hesteskoformete bladarrene hos hestekastanje ble tolket slik at deler av plantene kunne være nyttige mot hestehoste. Det har vært kjent i lang tid at plantene inneholder stoffer som virker narkotisk og febernedsettende. Under Napoleonskrigene ble smågreiner av hestekastanje brukt på samme måte som malaria-medisinen kinin. Nyere forskning har vist at frøene inneholder de to aktive stoffene aesculin og aescin, som har styrkende effekt på venene. Bark, blader og frø har også vært brukt i folkemedisinen, særlig mot gikt. Hele treet, særlig frukter og frø inneholder giftstoffer.
Navnet hestekastanje har sin bakgrunn i at frøene ikke kan spises av mennesker, men at de i nødsår har vært brukt til dyrefôr. Mel av hestekastanjefrø inneholder nesten 50 % stivelse, er næringsrikt, men inneholder saponin, et såpestoff. Bark og tørre eller friske blader har vært benyttet til plantefarging. De gir gule og rødgule farger som er nokså varige. Frøene har til alle tider vært populære som barneleker; til klinkekuler, halsbånd, dyrefigurer og «kinaputter» når de ble puttet i ovnen.
Skjøtsel:
Hestekastanje tåler kraftig tilbakeskjæring av krona, men beskjæring bør gjennomføres på ettervinteren eller tidlig vår. Beskjæring i vekstsesongen blir frarådet på grunn av blødning. All beskjæring bør utføres presist, ettersom greinstumper er svært utsatte for angrep av råtesopper. Stammeskader blir dessuten lett inngangsport for soppangrep. Det heter seg at trærne ofte har svake greinfester, noe som kan skyldes inngrodd bark, og at hele greiner kan brekke av høye trær. Av den grunn bør man være litt skeptisk til å bruke hestekastanje som gatetre. De høye mengdene høstløv og fruktrester blir gjerne også oppfattet som negativt. Hestekastanje bør ikke plantes nærmere bygninger enn om lag 30 m, ettersom det omfangsrike rotsystemet er kjent for å kunne tette drenering og skade bygningsstrukturer.
Risikovurdering:
Arten har forvillet seg fra hager og parker slik at den i dag blir regnet som naturalisert i lavlandet nord til Nordland. Ifølge Fremmedartslista 2018 har arten stort invasjonspotensial, men ingen kjent økologisk effekt. «Siden midten av 1940-tallet ser det ut til å ha vært en jevn spredning av arten fra plantete trær. Per i dag går nordgrensen i Levanger, men det forventes at arten kan spre seg ytterligere. Mange funn av forvillete planter er fra skrotemark, veikanter og ulike typer av utbyggingsområder, men hestekastanje går også inn i ulike skogtyper med innslag av edelløvtrær.»
Postboks 4014 Ullevål Stadion
0806 Oslo
