Clematis alpina ‘Violet Purple’ E (Atragene-gr.)

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren er en frodig klatreplante med nokså store, åpent klokkeformete, tofargede blomster og vakkert bladverk. De fire tepalene er dypt karminrøde, mens staminoidene er hvite.

Tilhørighet:

Atragene-klematis (tidl. Alpina-gruppen m.fl.). Kultivarer som tidligere ble ført til Alpina-gruppen og nærstående arter, blir nå samlet i gruppen Atragene-klematis. Dette er utvalg av og hybrider med arter innen seksjonen Atragene (L.) Torr. & Gray, i første rekke C. alpina. C. chiisanensis, C. faurei, C. koreana, C. macropetala, C. ochotensis, C. sibirica og C. turkestanica.

Botanisk beskrivelse:

Klematisslekta (Clematis) hører til soleiefamilien (Ranunculaceae). Slekta består av mer enn 200 arter av løvfellende eller alltidgrønne, klatrende treaktige planter, halver og opprettvoksende stauder. Artene er plassert i 19 seksjoner. Hos de treaktige artene er den flerårige kvisten furet og stjerneformet i tverrsnitt, ofte med avflaknende ytterbark. Knopper og blader sitter motstilt.

Alpeklematis, som står nærmest kultivaren, kan bli minst 4 m høy, om den trives. Kultivaren blir vanligvis ikke høyere enn 3 m. Arten har stengler med ribber, men er snau, det vil si uten behåring. De mørke, friskgrønne bladene er opptil 15 cm lange og trekoplet med 2-3-flikete eller -delte småblader med ujevn, grov tanning og spredt behåring. Bladskaftet krøller seg omkring stengler, strå eller oppbindingstråder. Om høsten faller småbladene av, mens bladskaftet sitter varig festet til stengelen og bidrar til å holde plantene oppreist. Bladene får høstfarge i lysgule nyanser.

Blomstene sitter enkeltvis og nikkende på 8-10 cm lange skaft. De har fire 5-5,5 cm lange og 15-18 mm brede, dypt karminrøde ytre blomsterblader (tepaler) med rand som er svakt tilbakebøyd. Tepalene peker skrått ut til siden slik at blomstene får en åpen klokkeform. Innenfor tepalene finnes om lag 16 omdannete pollenblader (staminoider) som er omtrent 17 mm lange og 5-6 mm brede, med avrundet spiss og nærmest snau, eller med enkelte hår. Staminoidene er hvite med grønn spiss. Middeldato for begynnende blomstring hos alpeklematis i Ås er 25. mai (6.5-1.6), om lag én måned etter løvsprett. Avhengig av værforholdene kan blomstringen begynne fra første uke i mai til første uke i juni. Litt gjenblomstring forekommer ofte i august-september. Fruktene har opptil 4 cm lange, hårete grifler – en hjelp når frøene skal spres i løpet av seinhøst og vinter. Frukthodene er svært dekorative. De ser ut som hårete, gråhvite dusker.

Naturlig utbredelse:

Alpeklematis finnes viltvoksende i fjellområder i Europa og de nordlige delene av Asia. Under arten C. alpina ssp. alpina finnes viltvoksende i Alpene, Karpatene og Appenninene.

Vokseplass:

Kultivaren stiller små krav til jordbunnsforholdene. Klematis kan plantes både i sur og alkalisk jord. Plantene kan også trives bra på tung leirjord, men de tåler ikke dårlig drenerte forhold. De kan vokse godt på skyggefulle steder, men blomstringen blir rikest under gode lysforhold, selv om blomstringsperioden da kan bli kortere. Når klematis blir plantet inntil en vegg, må man sørge for at rotsystemet kommer utenfor det området som tørker raskt opp, ellers må man vanne daglig inntil plantene er godt etablert. I motsetning til mange andre klematis skal arter og kultivarer i denne gruppen plantes med rothalsen i jordoverflaten. I naturen vokser klematis på steder der rotsystemet og mange av stenglene er skygget.

Bruksområde:

Klematis er egentlig ingen god klatrer, men bladskaftet har sterk tendens til å slynge seg omkring tråder, stengler og greiner. Dersom plantene ikke har noe å klenge seg til, må stenglene hjelpes i vei. Plantene nyttes særlig ved vegg, pergola eller spalier, men de kan også plantes ved fjellskråninger og nær er eller trær med åpen krone. Der kan stenglene slynge seg fritt i greinsystemet. Gode eksempler er rogn, asal og hagtorn. I mindre er blir klatreplantene raskt for dominerende, og i verste fall skygger de ut planten de klatrer på. Kultivaren kan også være aktuell som markdekker, men det forutsetter effektive, forebyggende tiltak mot ugras.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Alpeklematis regnes som herdig til sone 6 i innlandet og sone 7 langs kysten. Det er intet som skulle tilsi at kultivaren er mindre vinterherdig.

Skjøtsel:

Kultivaren trenger bare å bli skåret tilbake dersom veksten tar overhånd. Da kan plantene skjæres kraftig tilbake rett etter blomstring i juni. De vil i så fall kunne blomstre noe mot slutten av vekstsesongen.

Sykdommer og skadedyr:

Klematis i denne gruppen er lite utsatt for sykdom, men soppsykdommen klematisvisnesyke (Ascochyta clematidina syn. Phoma clematidina) kan angripe stengler og blader ved basis av planten. Det utvikler seg en gråaktig råte som gjør at skuddene ovenfor angrepspunktet visner. Bladene blir hengende på plantene og blir helt svarte. Unge planter kan bli så sterkt angrepet at de dør. I en periode var importert klematis beryktet for nematoder på rotsystemet. Eventuell nematodeinfisert jord må skiftes ut før man planter klematis på nytt. Klematis kan også få mindre angrep av bladlus, og snegler kan ete på bladverket. Enkelte år kan småbladet klematis få kraftige angrep av klematisbladveps (Rhadinoceraea ventralis). Bladvepsen svermer om våren, og hunnvepsen legger egg på unge blader. Larvene er grådige og kan snaugnage hele eller deler av bladverket i løpet av få dager før de forpupper seg i jorda under plantene. Denne bladvepsarten har normalt bare én generasjon pr. år hos oss.

Opprinnelse:

Kultivaren er en Atragene-klematis med C. alpina som den viktigste foreldrearten. Den er et resultat av planteskolemannen og klematiseksperten Magnus Johnsons foredlingsarbeid, som begynte på midten av 1900-tallet. Flere av hans kultivarer ble tidlig inkludert i det svenske E-plantesortimentet. Den kom med i det svenske sortimentet i 1994 og i det norske i 2001.

Formerings- og produksjonsmåte:

Klematis blir formert med korte sommerstiklinger og produseres utelukkende som konteinerplanter.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Clematis alpina er plassert i gruppen Svært høy risiko i Artsdatabankens Fremmedartsliste 2023. NB: «Alpeklematis Clematis alpina vurderes til svært høy risiko SE på grunn av et stort invasjonspotensial og en middels økologisk effekt knyttet til mulig introgressiv hybridisering med en hjemlig art. Dersom alpeklematis dyrkes i andre områder enn Gudbrandsdalen, vurderes den som uten kjent økologisk effekt.»