xSorbaronia fallax (Aronia melanocarpa) ‘Moskva’ E

Spesielle kvaliteter:

Kultivaren er en som kan bli godt overto m høy og med relativt få greiner. Hvite blomster i juni og svarte, glinsende bærepler om høsten er viktige prydverdier, men den viktigste verdien er sterke høstfarger i rødt. Fruktene kan brukes til saft og annen helsekost.

Botanisk beskrivelse:

Surbærslekta (Aronia) tilhører rosefamilien (Rosaceae) under familie Maloideae og omfatter to nordamerikanske arter av løvfellende er samt hybriden mellom dem. Foreldreartene til A. x prunifolia (Marsh.) Rehd. er A. melanocarpa (Michx.) Elliott og A. arbutifolia (L.) Pers. Enkelte forfattere regner A. prunifolia som en tredje art innen surbærslekta, mens de fleste holder på hybridteorien. Karaktertrekkene ved frøkilden Moskva tilsier at den kan hende burde regnes til en av de to varietetene av A. melanocarpa. Begge har større blomster og frukter enn arten. A. melanocarpa var. elata Rehd. har større blader og blir opptil 3 m høy, mens A. melanocarpa var. grandifolia (Lindl.) Schneid. har bredere blader og blir opptil 2,5 m høy. I de første svenske E-plantebeskrivelsene ble tilsvarende planter som frøkilden Moskva ført til A. melanocarpa var. elata (Bengtsson og Lagerström 1992). A. x prunifolia skal ifølge nøkkelen hos Webb et al. (1995) ha bladunder side og blomsterstand med lyse hår, slik som foreldrearten A. arbutifolia. Dessuten skal fruktene ha mørk purpur farge. Planter av frøkilden Moskva har svak behåring på under siden av bladene og i blomster- og fruktstand, mens bæreplene er helt svarte. En ny og avvikende teori er framsatt av Leonard et al. (2013) basert på DNA-analyser. De har blant annet sammenliknet DNA fra kultivarene ‘Aron’ og ‘Viking’, som har mange fellestrekk med vår frøkilde Moskva, med krysninger mellom Aronia og Sorbus. De fant at disse nordiske kultivarene inneholder enkelte gener fra Sorbus og anbefaler at de bør føres til en egen polyploid hybridart, A. mitschurinii, oppkalt etter den russiske forskeren Ivan Michurin. Det er mulig at storfruktede kultivarer og frøkilder med opphav i russiske plantesamlinger, bør føres til A. mitschurinii.

Planter av frøkilden blir opptil 2,5-3 m Høy , slanke er. De setter enkelte utløpere fra røttene, men dette blir sjelden oppfattet som aggressivt. Unge kvister er runde med slanke, spisse, brunfiolette vinterknopper. Eldre greiner har grå bark med spredte, gråhvite korkporer. Margen er lite markert. Unge årsskudd er rødbrune til rødfiolette og uten behåring. Bladene sitter skruestilt og er 4-9 cm lange, bredt omvendt eggformet og ofte brått tilspisset. Bladranden er fint tannet. Oversiden er skinnende mørkgrønn, mens under siden er lysere og uten behåring. Velutviklede blader har svarte kjertelhår langs midtnerven på oversiden. Bladskaftet er kort, og de små ørebladene faller raskt av. Bladene får sterk høstfarge i oransje til mørkrøde nyanser.

Blomstringen kommer tidlig i juni. Blomstene sitter i halvskjerm med 6-12 blomster, ofte på korte sideskudd, og er hvite og om lag 1,5 cm brede. Hver blomst har fem begerblader, et krukkeformet begerrør, fem utsperrete kronblader, pollenblader med røde pollenknapper og fem fruktemner som er sammenvokst ved basis. Fruktene er nærmest runde, 10-12 mm lange, glinsende svarte bærepler med varige begerlapper. De inneholder mye rødt fargestoff, men er ikke særlig aromatiske.

Naturlig utbredelse:

A. arbutifolia og A. melanocarpa finnes begge viltvoksende i den nordøstlige delen av USA og Canada der de danner as eller randvegetasjon. Naturlige hybrider mellom de to artene forekommer der utbredelsesområdet overlapper.

Vokseplass:

I naturen finnes surbær i kjerr i lavlendte, lysåpne skogsområder og i skogbryn, men også på noe tørrere steder. Artene er tilpasset heller fuktige voksesteder i halvskygge, men arten trives også under tørrere forhold i full sol. Jorda bør imidlertid ikke tørke helt opp. Surbær er atskillig mindre følsom for komprimert jord og dårlig drenering enn Cotoneaster-artene. Best blomstring og høstfarge oppnår vi ved planting godt soleksponert, men arten tåler både skygge og vind. Surbær-artene er Middels følsomme for salt i jorda.

Bruksområde:

Surbær har vært kjent i Europa siden om lag 1700, men artene har ikke vært vanlige i bruk som hageplante. Her i landet fikk svartsurbær og hybridsurbær økt interesse mot slutten av 1900-tallet etter noen år med angrep av rothalssopp på Cotoneaster lucidus i østlandsområdet. Kultivaren kan nyttes som fri eller Klippet hekk, i tettvokste rabatter og skråninger, eller som frittstående (bær)er i privathager. Planter av frøkilden ble etablert med kort planteavstand i forsøksruter i planteskolen ved NMBU i 2000 og etter to år vurdert med hensyn til tilvekstfaktorer og dekningsevne. Resultatene tilsier at frøkilden egner seg godt til planting i rabatter.

Vinterherdighet og klimatilpassing:

Svartsurbær og hybridsurbær regnes som vinterherdige til sone 6-7.

Skjøtsel:

Planter av frøkilden kan beskjæres dersom det skulle bli behov for å redusere størrelsen eller fornye beplantningen. Etter beskjæring vil forholdsvis få knopper bryte, slik at en formKlippet hekk ikke blir særlig tettvokst. Hard beskjæring vil dessuten fremme utviklingen av uønskede rotskudd. De lengste langskuddene kan imidlertid gjerne beskjæres for å oppnå noe tettere vekst.

Sykdommer og skadedyr:

Surbær er ikke utsatt for alvorlige sykdommer eller andre skadegjørere under nordiske forhold.

Opprinnelse:

Frøkilden stammer fra Moskva. Frø ble høstet av Jan E. Sanda i Pometet i København. Morplantene var merket A. melanocarpa var. streptocarpa og skal opprinnelig ha kommet fra den botaniske hagen i Moskva.

Formerings- og produksjonsmåte:

Frøkilden er regnet som apomiktisk og setter dermed frø uten befruktning av pollen fra andre individer. Det betyr at den kan formeres med frø og gi svært homogent avkom. Tørt frø trenger om lag tre måneder varmstratifisering fulgt av to til tre måneder kaldstratifisering. Planter av frøkilden kan også formeres med sommerstiklinger. Mikroformering er dessuten en mulighet. Avlegging og fradeling av rotutløpere kan nyttes når man bare ønsker å lage få planter. Frøkilden blir i hovedsak produsert og omsatt i konteinere.

Innspill til vurdering av potensial for spredning:

Rikelig fruktsetting og spredning med fugler skulle tilsi risiko for spredning til naturen. Fra Danmark er det imidlertid rapportert at man sjelden ser frøspredning, og naturalisering er ikke observert.

Andre forhold av betydning for bruk:

Surbærartene har hatt en omtumlet tilværelse i plantesystematikken. Artene har vært ført til Pyrus, Sorbus og Mespilus, men de mest nærstående artene hører trolig til slekta Photinia. Aronia skiller seg fra Sorbus ved at artene har enkle blader, kjertler langs hovednerven på oversiden av bladene samt fem grifler i blomsten. Det nære slektskapet innebærer at surbær kan podes på grunnstammer av Sorbus-arter og danne små trær. Blomstene Pollinatorvennlig. Bæreplene er spiselige, har høyt innhold av pektin og kan nyttes som råstoff til saft, vin og marmelade. Dessuten blir fargestoffene nyttet som tilsetning til andre næringsmidler. Fruktene kan raskt bli spist av fugler, og avlingen bør skjermes dersom man vil nytte den til matlaging.