Vi får mange spørsmål om hvorfor sortimentet inneholder planter som står på Fremmedartslista. Her vil vi prøve å forklare kompleksiteten rundt dette, og hva Fremmedartslista faktisk er.
Kunnskapsgrunnlag, ikke regelverk
Fremmedartslisten er det som kalles et «kunnskapsgrunnlag». Dette kunnskapsgrunnlaget er ikke en del av vårt regelverk, som vi alle er pliktige å følge. Derfor kan vi ikke forholde oss til Fremmedartslisten som om den hadde vært en del av regelverket.
Regelverket derimot, som Plantinor (og produsentene) forholder seg til finner du her:
Forbudslisten, med planter som er forbudt, finner du i Forskrift om fremmede organismer (Vedlegg 1). De plantene som er nevnt der får du ikke kjøpt, nettopp fordi de står på forbudslisten.
Planter som står oppført på søknadspliktig liste (forskriftens Vedlegg 5) kan du imidlertid få kjøpt, fordi Vedlegg 5 ikke er en forbudsliste og således ikke regulerer kjøp og salg av planter. Det den regulerer er selve utsettingen av dem. Dette innebærer at den som er ansvarlig for utsettelsen, er den profesjonelle aktøren som plikter å vite hva det må søkes tillatelse for. Denne må også gjennomføre søknadsprosessen til Miljødirektoratet.
«Men…hvorfor kan dere ikke merke plantene med risiko-kategoriene?»
Det er flere grunner til at vi ikke merker planter med risikokategoriene fra Artsdatabankens Fremmedartsliste.
Betydningen av området
Hovedårsaken er at det (uansett hva kategorien heter), er området man skal beplante som er premissgivende for hvorvidt en plante utgjør en risiko eller ei. Dette er ikke noe Plantinor har kontroll over, og det er derfor profesjonelle aktører som er ansvarlige for at det gjøres en miljørisikovurdering før utsettelse. En miljørisikovurdering er en helhetlig vurdering, hvor teksten i Artsdatabankens risikovurderinger i noen tilfeller (ikke alltid) kan være til hjelp for å få mer kunnskap om hvilke naturtyper en plante foretrekker, hvordan den sprer seg og hvilken økologisk risiko som er forbundet med planten.
Endringer i metode, tolking av retningslinjer og kunnskapsgrunnlag
En annen årsak er at Artsdatabankens risikovurderinger er svært uforutsigbare over tid. Hvilken risikokategori en plante ender opp i, er i stor grad avhengig av den metode som brukes til enhver tid, tolking av retningslinjer og endret kunnskapsgrunnlag. Så langt har metoden blitt endret og justert hver gang en ny liste har kommet ut. Det er dette som gjør at man hvert 5. år kan se at arter endrer kategori fra SE, til LO til SE igjen avhengig av hvilken utgave som foreligger. Eller at planter som ikke er forbundet med noen som helst risiko, likevel ender opp i potensielt høy risiko kun fordi metoden sorterer dem inn i denne kategori.
Risikokategori sier ingenting om en arts spredningsevne
Artsdatabankens risikovurderinger gjenspeiler ikke virkeligheten her og nå, men er kun en modell. Mange tror dessverre at den risikokategori som en art ender opp i, avspeiler artens spredningsevne. Modellen fungerer ikke slik. Den avgrenser utviklingen i en prediksjon 50 år fremover i tid, samtidig som oppdateringene forholder seg til endringer i et 5 års perspektiv bakover i tid (fra en liste til den neste). Når det gjelder risikokategoriene, så kan man altså ikke bruke dem som fasit eller sjekkliste for tilstanden her og nå og styre etter dette. I hvilken grad dette er vellykket skal vi ikke gå inn på her, men dette er blant annet årsaken til at eksempelvis Thuja i 2012 ble vurdert til lav risiko fordi man antok at eventuelle effekter ikke ville forekomme i en 50 års periode. Og hvor man i 2018 fremdeles vurderte den til lav risiko til tross for at man så en sterk økning i potensiell egenspredning de kommende 50 år. Det begrunnes med at man fremdeles vurderte at effekten neppe vil bli tydelig på mange hundre år. Om en plante sprer seg svært villig med egenspredning eller kun via hageutkast er likegyldig. Det finnes mange eksempler på arter med stor vilje til egenspredning som ender i lave kategorier, mens de som kun sprer seg med hageutkast ender i de høye.
Ingen vurdering av positive effekter opp mot negative
Målet med Fremmedartslisten er kun å vurdere de negative effektene for biologisk mangfoldet. Positive effekter eller nytteeffekter for samfunnet vurderes ikke, da Artsdatabankens oppdrag ikke inneholder det mandatet. Kategoriene gir derfor et svært unyansert, og i mange tilfeller feilaktig, bilde av virkeligheten og den spredning vi tror at vi bruker kategoriene til å vurdere. Dette ønsker vi ikke å bidra til.
Dersom man ønsker informasjon om hvilken risikokategori en art har blitt vurdert i, så finnes informasjonen lett tilgjengelig på Artsdatabankens nettside. Men, bruk informasjonen nyansert og ikke minst; les teksten som tilhører kategoriseringen. Det er i teksten du finner informasjonen du trenger, ikke i kategorien.
Et mangfold av metoder
Det er også verd å vite at Artsdatabankens metode for risikovurdering kun er én av flere i Europa og verden forøvrig. Årsaken er at det ikke finnes noen internasjonalt anerkjent metode å gjøre dette på, i motsetning til metoden for vurdering av rødlistearter.
I Tyskland og Østerrike brukes German-Austrian Black List Information System (GABLIS), i Belgia brukes Harmonia+ og , i Storbritannia benyttes UK-scape. IPPS har laget sin metode som heter EICAT for horisontskanning og EU har laget sin egen forbudsliste.
For den som ønsker å grave seg ned i kunnskapen er det bare å ta for seg, men Artsdatabanken informerer dessverre ikke om alle disse viktige elementene.
Egenvurdering
Grøntanleggsplanter er noe av det mest kompliserte man kan vurdere og regulere, ettersom dette er organismer som kan utgjøre både nytte og skade for det biologiske mangfoldet. Det spørs hvor man planter og hvor de ender opp. En egenskap som dekkevne kan være svært uønsket i naturen, men en svært ønsket egenskap i by. Her skiller seg planter ganske stort fra de fleste andre organismegruppene. En granbille for eksempel, den dreper granen uansett om den står i byen eller i skogen – samme risiko.
Men det finnes også andre viktige hensyn, utover det biologiske mangfoldet. Vegetasjonen skal fungere etter hensikt og ikke minst overleve i sine forhold i eksempelvis krevende bymiljøer. Her finnes det ikke noen lettvint fasit, noe Forskrift om fremmede organismer erkjenner ved at den gir oss så lite fasitsvar.
Forskrift om fremmede organismer pålegger oss å gjøre vurderinger, tenke igjennom våre valg og gjøre så godt vi kan. Intet mer, intet mindre og Plantinor forholder seg til dette.